Juleferie!!

Beklager at det har vore lite nytt her inne på SoulForSjela dei siste ukene, eg har vore bizzie: cause Im a rebel, but I didnt know it. Samt at DivShare har problemer med sin spelar så eg får ikkje lasta opp sanger og lagt dei ut, forhåpentligvis er dette fiksa om ikkje alt for lenge. Men eg tar no juleferie, og dette blir dei siste orda eg gidder å skrive i 2011! Vi sjåast åt i januar 2012, og da har eg masse fine sanger rippa fra mi eiga vinylsamling som eg er sikker på at akkurat DU vil like.

Tenkte det passa bra med å runde av med Little John Cash, han er sånn ca. 7 år!

Swell Maps

 

Ajajaj, kva skjedde? Kvifor ikkje før no? Erre mulig at dette kom ut for over 30 år sidan? Av og til så kjem eg heldigvis over band som eg veit med ein gang at dette blir eit forhold som varer livet ut. Dette bandet har alt som eg søker etter: fantastisk lyd som overgår det meste som kom ut i overgangen 70/80-tallet, fantastiske sanger med krumspring på alle dei riktige plassane, humor (bare sjekk ut sangen Steven Does), melodier (sjølv om dei er godt gjøymde) og at dei gav seg på topp med kun 2 langspelera (+ ei rekke med 7"): A Trip To Marineville (1979) og Jane From Occupied Europe (1980). Bandet vart satt saman av brødrene Kevin og Adrian Godfrey tidlig på 70-tallet i Birmingham, UK. Nokon kjenner dei kanskje igjen som Epic Soundtracks og Nikki Sudden?? Førebilda var alt mellom T-Rex til krautrock band som Can, og da er det kanskje ikkje så rart at ein ender opp med noko som høyres friskt og orginalt ut. Skjønner godt at band som Pavement og Sonic Youth har blitt påvirka av Swell Maps. Eit fantastisk band som eg elsker av heile mitt hjarte!

Eg liker alltid å ha noko skeiv/punkete/catchy/bråkete/skabbete sanger som passer perfekt til inngangen av helger stappa med fyll og faenskap, og no når The Black Lips har klart å pissa på seg sjølv (fy faen kor skuff den siste skiva var!!) er Fidlar mitt nye håp.

Sungha Jung

Sungha Jung er født i Sør Korea i 1996, og han har ein draum om å bli ein profesjonell gitarist, og med 2 skiver ute allerede med solo-gitar-fingerpickin-style så er han allerede på vei til å nå målet sitt. Eg har heile livet hatt dilla på gitarister som kan det å spele gitar (tenker da ikkje på jålebukker som Keith Richard, Pete Townshend mm), og han lille pjokken her har verden for sine føtter. Eg er mektig imprignert! Og eg blir veldig misunnelig. Dette handler ikkje bare om å øve nok (han mellom 2-3 timer per dag), men å være født med noko grunnleggande som gjer at ting fell ein meir naturlig inn.

Mac Lethal

Leonard Cohen

Old Ideas er Cohens nye skive som kjem i januar 2012, og Show Me The Place er den første singelen han har kome med sidan 2004. Vakkert!

Show Me The Place by leonardcohen

Skomakerens Hotte Skotips

Soul For Sjela er gjesteskribent hos Skomakeren, Norges beste blogg om sko av og med skomakeren Synne Kaasin. Sjekk den ut her

Brendan MacFarlane

Sam Cooke & The Soul Stirrers "Just Another Day"

Polvo - Thermal Treasure

Mi favoritt låt av Polvo fra skiva Todays Active Lifestyle. Ei fantastisk band som bruker rare stemminger på strengane på riktig måte, det må riffast så det føles som overbelastning, og ikkje dunke på rare korder og (igjen) drukne driten i reverb. Dette er musikk som eg virkelig skulle ønske eg var istand til å lage, tru meg på at ej he prøvd, men alt kom ut som Åge Samuelsen på syre. Og det vakkje særlig vakkert.

Skarnspage

Her er noko snadder til dykk som gidder å følge denne slacke kloggen. Eg deler musikk i to etter korleis eg skal oppleve musikk i heimen. Gruppe 1 er dei sangane som passer å sette på og bare la dei surre, og gruppe 2 er dei som du rett og slett må sette deg ned å høyre på. Skarnspage er ein av dei få banda hos meg som  havner i sistnevnte gruppe. Om du ikje gjer det går du glipp av heile essensen i deira musikk. Eg høyrer rykter om at dei skulle være eit energisk live band, og detta er noko eg virkelig er lysten på å sjå live. Og endelig kom dustete Rockipedia til nytte da tekst under er rappa og stappa under:

Eklektisk postpunkduo fra Moss, dannet i 1995 av Nilc Petrovic (Nils Petter Strand, gitar, født 1976) og Jon Bon Joffi (Fridthjof August Lindeman, vox og programmering, født 1976). Skarnspage, eller Kongæne av Østfold som de helst titulerte seg, vakte i starten undring i lokale kretser med sær elektropunk og obskøne opptredener.

Som en del av undergrunnsmiljøet i Moss og Sarpsborg, opererte bandet i samme sfære som Lack of Zodiac, Slingshot Idol og Smorgasbord, alle med en fot innenfor det større hardcoremiljøet på Østlandet. Bandene herfra sognet i det store og hele til den avantgardistiske punken, og Skarnspage var blant annet opptatt av amerikanske Skin Graft Records og Chicago No Wave.

Duoen spilte inn sin første kassett under navnet Los Mentalos Instabilos i 1994, i forbindelse med sykehusoppholdet til en nær venn. Harald Aid ble derimot ikke trykket i opplag. Den første demoen under navnet Skarnspage, Liten Sur Plenas, kom først året etter, samtidig som sporet ”Fra nu av herskede der gøgl” fant veien til samleplaten Mosserock - 30 år.

I 1996 kom sjutommeren Mydefodet på egen etikett, LaNuGo Records. De annonserte utgivelsen med beskrivelsen ”Frenzycore insanity! The most energetic, emotional and annoying 2-piece in history”. Senere uttalte vokalisten at de til nød gikk med på å karakterisere musikken sin som ”kvasiabstrakt, uordinær hedningcore”.

Vokalist Joffi forholdt seg strengt til et gammeldansk embetsmannsspråk i tekst og fremførelse, noe som ytterligere forsterket duoens uortodokse estetikk. Petrovic og Joffi var også kjent i Moss for å sitte hjemme og drikke vørterøl mens de trampet takten til boogierock inntil en i besetningen fikk krampe. Etter eget utsagn var dette en del av en ”... evig søken etter den ultimate hjerne/fot tilfredsstillelsen/komboen”.

I 1998 la Skarnspage og bysbarna i Smorgasbord ut på europaturné sammen. De to bandene hadde allerede spilt i Sverige og København året før, men dette var den første ekstensive utenlandsturnéen. Den ble dokumentert av Nilc Petrovic i dagbokform og trykket i den danske fanzinen JoinKao. Noen av utdragene skilte seg sterkt fra de vanligvis positive og politisk ladede fanzinedagbøkene: ”Sat. 2 may. We met one boy and one girl in Santander. The girl has very big tits and she speaks English well.”

Konsertrekken var spredt over kontinentet, med Spania som tyngdepunkt. En betydelig andel av stoppene var ved løst organiserte ungdomshus der selv beskjedne krav om vokalanlegg ikke ble innfridd.

I 1998 kom også sjutommeren L.Ø.K.O.

Etter en serie utsettelser og lengre pauser, der Nilc Petrovic blant annet vikarierte i norske JR Ewing, ga duoen ut sin langspillerdebut i 2002 på trondheimsbaserte Lilac Sky Records. Til tross for sine 19 spor varer LP-en i kun 20 minutter, mye takket være det sporadiske gjennomgangstemaet ”Liv i Finnskogen”, som er spredd ut over åtte akter. Det oppsto forvirring angående platens tittel i ulike anmeldelser. Den heter etter sigende Det beste innen musikk til nå, men dette fremkom ikke på utgivelsen, som dermed som oftest ble omtalt som selvtitulert.

På dette tidspunktet ble bandet sammenlignet med den avantgardistiske hardcorescenen i San Diego. Dette kom blant annet til uttrykk i anmeldelsen av Det beste innen musikk til nå i nettfanzinen Collective Zine. Ved siden av å påpeke at de låt bedre enn storparten av bandene på velkjente Skin Graft Records, proklamerte de: ”This is the best record I’ve ever been given to review.” Fanzineskribentene så også likhetstrekk mellom Skarnspage og band som Arab On Radar og The Locust.

Skarnspage fortsatte å opptre frem til høsten 2003, og eksisterer fortsatt som et studioprosjekt. En varslet utgivelse på østfoldetiketten Norway Rat Records har ennå ikke kommet.

Skarnspage - Stig I Båt Ved Strand


Skarnspage - Lønnsstriden År Totusinde


Skarnspage - Huldtro Hyrde

Deltahead

Utrolig synd eg aldri fekk med meg disse gutta live, for dei var visst sjukt bra. Dette er 2 kara fra Stockholm som spelar garage/blues/punk der dei trakterte bass og gitar, samt utstyrt med kvar si stortromme. Årsaken til den heftige lyden var det urgamle PA-anlegget dei slepte med seg rundt på konserter. Sjekk hønna i midten på bildet over. Bandet er oppløst, men rakk å gi ut ei skive på selskapet Peace & Junk & Drums.

Caveman

Mine nye favoritter om dagen, og eg gleder meg virkelig til at skiva skal dukke opp i kassa så eg får meir å høyre på. Dette er deilig uforpliktande motstandsfri pop musikk. Dei har det Coldplay, Beach House osv osv mangler, litt sjølvtillit om at låtane er sterke nok til å stå på eigne bein uten å måtte bruke lure trix og krumspring for å komme oss igjennom dagen (øhh...napoo?), eller drukne heile skiten i reverb. Bandet er fra Brooklyn, og kom ut med debut skiva CoCo Beware i går! Det er kanskje nokon som husker ein tidligere post her inne om The Morning Benders og deira fantastiske versjon av Excuses filma av Yours Truly? Om du likte den bør du sjekke Your Truly session av Caveman sin versjon av Great Life. Digger å sjå kor avslappa Mr. Paprika synger.

The Inspirational Gospel Singers

Lite eg vedda lillefingeren på at detta måtte være Aretha Franklin, men nei da, detta er feit groovy  gospel soul av og med The Inspirational Gospel Singers! Digg basslinje, fantastisk vokal, stødig hook, med andre ord har denne sangen alt eg treng for å få meg til å smile. Med eit slikt navn så hadde eg sett for meg eit litt anna promo bilde, og eg kan heller ikkje sjå noko kvinnz der, og da lurer eg på: Kva heiter dama som synger? For eg vil høyre meir! Det er rett og slett ikkje meir info å oppdrive på nettet enn at det finnes svært få kopier av denne sangen da dei fleste eksemplara forsvant i ein brann i eit varehus.

The Inspirational Gospel Singers - The Same Thing It Took

The Honeys

 

Første dag eg kjente vinteren har starta opp, og da er det viktig å få snurra igang skiver for å skape litt motvekt, og kva er vel bedre enn tidlig 60-talls solskinns musikk. The Honeys (slang for kvinnelige surfeentusiaster) består av søstrene Marilyn og Diane Rovell og deira kusine Ginger Blake. Musikken minner meg om tidlig happygolucky Beach Boys musikk, og det er kanskje ikkje så rart sidan Brian Wilson har være high school kjæreste med Marilyn, og han dro dei inn i studio og produserte og skreiv mange av deira beste sanger. Hes A Doll er ein av dei, og var A-sida på deira fjerde singel som kom ut i 1964. Sangen minner meg om ein av mine tidlige Beach Boys favoritter Do You Wanna Dance?

The Honys - Hes A Doll

Here comes the judge

Ein glimrande sang skrevet av Shorty Long og utgitt på Motown i 1968. Her er mine tre favoritt versjoner i prioritert rekkefølge.

Pigmeat Markham


The Make Up


Shorty Long

Bloody Beach

Eg har virkelig fått dilla på denna gjengen, og eg gleder meg til å høyre kva dei kjem opp med på neste skive, som eg håper blir ein langspelar. Mens vi venter kan vi riste kropp til Quembo Que.

Bloody Beach - Quembo Que from Mario Urban on Vimeo.

A. K. - The Eat Theme

Har aldri vøre noko spesielt glad i instrumental musikk i vanlig pop og rock format, men eg må sei at eg er litt svak for gruppa A. K. og deira flotte sanger som gjer at eg får lyst å røyke sigar,  drikke whiskey og myse på jentene. Dessverre så er det absolutt ingen info om å finne om dette bandet. Sangen The Eat Theme kom eg over på ein uoffisiell compilation skive kalla Lets Dance The "Popcorn" 6.

A. K. - The Eat Theme

Wise Blood - Nosferatu

Skiva These Wings kom ut i september på Dovecote Records.


Wise Blood - "Nosferatu" (Official Music Video) from Dovecote Records on Vimeo.

Hanni El Khatib

Slapp sitt debut album Will The Guns Come Out i september i år, og skiva skal visst nok passe for..."anyone who has ever been shot or hit by a train". Skiva er ei blanding av rock, blues og garage, og det som fascinerer meg er det statiske som preger låtane hans. Eg må no innrømme at min inngang til hans egne låter var via hans tolkning av soul klassikeren Hold On Im Comin (Sam & Dave). Forøvrig ser eg at Hanni foretrekker ein Harmony Silhouette (H19) gitar med dei mykje omtalte DeArmond moustache pickups. Det høyres da virkelig fett ut.

The Eversons

Det er jaggu meg mange år sidan eg har fått med meg litt Kiwi indie fra New Zealand, og eg synes The Eversons høyres trivlig ut på deira debut EP på Lil Chief Records. Det er iallefall ein bra start på noko som kan bli større. Stikk hit for å sjekke ut fleire sanger og for å laste ned sjiten.

Aslak Brekke & Eivind Groven - Ståle Storli

Aslak Brekke

Eivind Groven

Denne sangen er noko av det vakraste eg kan høyre, og eg setter den like høgt som gullkorna til Sudan Dudan og Triakel. Sangen blir framført av Aslak Brekke (1901 - 78) ein kveder og folkesanger fra Vinje i Telemark. , og barndomsvennen Eivind Groven (1901 - 77, Lårdal), som var ein komponist, folkemusikksamlar, musikkforskar og spellmann. Groven er blant anna kjent for å være ein radiopioner, og han var vel kanskje årsaka til at Aslak Brekke var den første folkesangeren som vart kringkasta på radio i 1935, noko som skapte lytterreaksjoner blant dei fisefine følka i Oslo. Groven noterte: Brekke song aldeles fullkome. Endå synte det seg at folk ringde opp kringastinga og klaga. Det er folk som ikkje enno hev lært å skyna den ekte gamle norske songmåta. Eg noterer dette som eit prov på kor absolutt ein viss mentalitet her i hovudstaden er utestengd frå norsk kjensle. Videre så er Groven kjent for å ha funne opp Det Reinstemte Orgelet, og det er dette som du høyrer på sangen Ståle Storli, som er eit opptak fra 1938. Eg rett og slett digger den fantastiske lyden på dette opptaket. Sangen Ståle Storli handler sjølsagt om kjærleik til ei husmannsjente som ikkje blir gjengjeldt.

Aslak Brekke & Eivind Groven - Ståle Storli

Bootleg: Jimi Hendrix

Opptaka fra Konserthuset i Stockholm (09.01.69) utgjer ein av dei bedre bootlegane eg har hørt av Jimi Hendrix. Dette er ein av mange uoffisielle utgivelser som familien Hendrix har stoppa ved å dra folk for retten. Denne gangen var det Purple Haze Records som måtte ut med $ 28500 i erstatning.

Jimi Hendrix - Spanish Castle Magic


Når vi først er inne på Jimi Hendrix så har eg alltid digga dette klippet fra Olympia Theatre når dei planker igjennom Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. Mange trur at dette er den versjonen som han spelte 2 dager etter at The Beatles slapp skiva Sgt. Peppers med Paul McCartney tilstede i salen, men det stemmer da ikkje da skiva Sgt. Pepper kom ut i juni 1967 og konserten fra Olympia Theatre er fra desember 1967.

Petula Clark - Un Jeune Homme Bien

Veit egentlig ikkje så mykje om denne snella, men veit ho gav ut skiver og spelte i filmer. Og no har eg også lært meg at ho gav ut EPer på fransk. Her covrer ho The Kings A Well Respected Man.

Jimmy Bee

Det skjer meg stadig vekk at eg får dilla på ein sang og må høyren den ein slomp med ganga kvar dag, og denne rakkeren av ein energi klatt fenger meg virkelig. Intro og stikk mellom versa er rappa fra Otis Redding / Steve Cropper, men det er ikkje plagsomt. Sangen er som ein trekant: starter rett på sak med obligatorisk ad-lib, roer ned rett inn i versa, har eit uvanlig bridge med heftig presise trommer i 2 runder, før ein går inn i neste bolk med vers og avslutter med meir ad-lib basert på første del av sangen. Så det så. Jimmy Bee kom fra Bay Area og var med i ei mengde do-wop band på 50- og 60-tallet, og vart seinere ein del av The Johnny Otis Show. Gav kun ut ei skive som solo artist, og det var ei live skive i 1973. Det er raw soulfunk, skiva har meget bra lyd, og muligens eg gidder og poste meir om det ein annan gang.

Sudan Dudan

Sudan Dudan må no være ein av norges best bevarte hemmeligheter, noko som er veldig uforståelig. Dette er vakkert, og det er heilt unikt. Det er bare å slenge på Svein Svane og lene deg tilbake og få deg litt kvile. Anbefalast i levande live, neste sjanse er på Crossroads den 26 oktober.

Svein Svane by jandur

Brynnings vise by jandur

Pussy Galore

afrohc: Its ugly. I like it.

Danger Mouse & Daniele Luppi ft. Norah Jones - Black

Ai Phoenix

Bandet som starta opp i 1997 har no røkke å gitt ut nokre skiver, dei fleste rimelig kjedelige, men i 2003 måtta det ha vøre noko spesielt i lufta som resulterte i skiva Ive Been Gone - Letter One på Racing Junior. Ei fantastisk skive om du digger "lavmælt, mollstemt stemningsrock", der sangen Call Me In, Piccard er skivas høgdepunkt.
Ei skive som ein kan gire ned på, og la Mona Mørks stemme forføre deg inn i drømmeland.

Kenny Rogers and the First Edition

The First Editions versjon av Mel Tillis klassiker Ruby, Dont Take Your Love To Town har alltid vøre min favoritt, sjølv om eg må inrømme at Casino Steel sto og pissa og Gary Holton sin versjon ekkje så ille den heller. Orginal versjonen av sangen kom ut i 1967 med Johnny Darrell, dette var samme året som The First Edition starta opp, men sangen vart ikkje kjent før i 1969 når den vart covra av nettopp Kenny og gutta, og som vart deira endelige gjennombrudd. Mel Tillis baserte sangen på eit eldre ektepar som levde i samme område som han i Florida. Dei traff kvarandre under den 2 verdenskrig når han vart skada i kamp i Tyskland og vart sendt til England for pleie, og endte da sjølsagt opp med å gifte seg med ei av sjukesøstrene som jobba på sjukehuset. Dei valgte å flytte til Florida, men problemer med skadene fra krigen gjorde at han ofte måtte leggast inn på sjukehus. Og når han låg der brukte hans kone å treffe ein annan mann. Mel Tillis har endra litt på historia, blant anna har han lagt handlinga til Korea krigen, samt at det i hans tekst blir sønge: "And if I could move I'd get my gun and put her in the ground". I virkeligheten tok mannen livet av kona. Sangen kom ut under Vietnam krigen og skapte kontroverser pga. den joviale måten dei framførte sangen på, og mange meinte sangen var respektlaus overfor krigsveteraner.

"Look, we don’t see ourselves as politicians, even if a lot of pop groups think they are in the running for a Presidential nomination. We are there, primarily, to entertain. Now if we can entertain by providing thought-provoking songs, then that’s all to the good. But the guys who said 'Ruby' was about Vietnam were way off target – it was about Korea. But whatever the message, and however you interpret it, fact is that we wouldn’t have looked at it if it hadn’t been a GOOD song. Just wanna make good records, that’s all." - Kenny Rogers

Leonard Cohen

05:40

Butthole Surfers

Mitt forhold til Butthole Surfers har handla mest om historiene om dei, og ikkje så mykje om musikken. Men dette opptaket fra Bremen (1987) synes eg er veldig tøft, og det var vel på tide å finne ut meir. Det første eg fann ut var at dei har hatt eit samarbeid med Yoko Ono, øh? Og ho har vel aldri hørtes bedre ut enn dette.

Elizabeth Cotten - Freight Train

 

Elizabeth "Libba" Cotten (Carrboro, North Carolina, 1895 - 1987) skreiv denne sangen når ho var 10 - 11 år gamal. Ho lærte seg først å traktere brorens banjo når ho var lita, og når ho gjekk over til gitar brukte ho ein for høgrehendte men snudd om da ho er lefty, men ho strenga ikkje om. Ho utvikla sin egen signatur picking der ho spelte melodi med tommelen og basslinjene med fingrane. Denna alternative bass stilen er blitt kjent som "Cotten picking". Freight Train er ein vakker sang, og versjonen under gjer meg rørt.

BOOTLEG: Velvet Underground - The Legendary Guitar Amp Tapes (1968 - 1969)

Yepp, slik høyres det ut når du stapper ein mikk i ampen til Lou Reed, og der resten av bandet høyres fortapt ut i bakgrunnen. Faktisk ganske så snedigt! Og eg synes det rocker som faen!

Velvet Underground - I Cant Stand It


Velvet Undergound - What Goes On

Lee Moses

Kanskje det var nokon som fekk med seg min forrige klogg om denne fabelaktige mannen og lurer på om han hadde meir rå soul sanger å by på? JAU! det har han, men ikkje flust av dei. Skiva Time And Place samler alle hans sanger som har blitt gitt ut, og den skiva er merkelig og inneholder rare og kjipe versjoner av sanger som Hey Joe, California Dreaming og Dark End Of The Street. Men heldigvis er der nok gull til at denne skiva er absolutt ein favoritt hos meg, bare sjekk ut How Much Longer (Must I Wait).

Lana Del Rey - Video Games - Jamie Woon Remix

Lana Del Rey - Video Games - Jamie Woon Remix by woon

INXS

Min første konsert eg skaffa på VHS var INXS Live Baby Live fra Wembley i 1991. Michael Hutchence hadde ei glimrande stemme og var ein perfekt frontfigur. Never Tear Us Apart er mi favoritt låt fra den flotte skiva Kick som kom ut for 24 år sidan!!

The Thai Tims

Utrolig sjarmerande. Eg bare digger kids som synger i skrangle kor, og detta er jo spes med The Thai Tims som syng Celtics versjon av Just Cant Get Enough (Depeche Mode). Dette gir meg The Langley School Music Project vibber. Alt er perfekt, til og med den sure gitaren. The Thai Tims er ein del av The Good Child Foundation som sørger for at barn med downs syndrom i Chanthaburi (Thailand) får lære å lese og skrive. Gå hit for meir info om The Thai Tims.

Detta er jo jaggu som min kvardag på jobben.

Unknown Mortal Orchestra - Ffunny Ffrends

The Worlds Most Recorded Drummer!

Korleis er det mulig å gløyme av Bernard Purdie når det kjem til mine favoritt trommiser? Eg er jo svak for Buddy Rich og hans speed trommesoloer og hans artisteri, Al Jackson (Booker T & the MGs) fordi han virkelig er The Human Timer, men når det kjem til å sette sitt preg på musikk historia ved å være innovativ så er jo Bernard Purdi # 1 for meg. For det finnes vel ikkje meir laidback og kul stil enn hans, og om eg nokon gang skulle ha gått i lære så skulle det vore hos han. Bernard Purdie (1939) har spelt med dei alle: BB King, Aretha Franklin, Miles Davis, James Brown, Dizzy Gillespie, King Curtis, Steely Dan und so weiter.......Det er eitt ord som oppsumerer hans stil: GROOVES. Kvar gang eg kjem over trommiser eg digger så tenker eg alltid: Tenk kva denna mannen kunna utretta om han hadde sløppe til i The Beatles! Jaudå, eg veit, Ringo er no sikkert ein hyggelig kar, men vi alle veit han var det svakaste leddet, og som bassisten sa: han er ikkje den beste trommisen i The Beatles eingang.
Bernard Purdies trommespor har blitt sampla utallige ganger, kvar trur du intro på Devils Haircut med Beck kjem frå? Hæ? Denna mannen har tonnevis med sjarm, bare sjekk ut det første klippet der han gir ei innføring i The Purdie Shuffle. Eit beat som John Bonham har benytta i bl.a Fool In The Rain.

P:ano

P:ano rakk å gi ut 3 skiver før dei ga seg for nokre år sidan, og 2 av dei er skiver eg alltid ender opp med å returnere til: Brigadoon og Ghost Pirates Without Heads. Anbefalast om du liker vimsete pop musikk med rare arrangement, lyder og fine påfunn.

Andres Segovia

Har alltid likt klangen fra klassisk gitar, og eg synes det er fasinerandes å sjå kva dyktige folk får til med ein gitar, og legenden Andres Segovia (1893 - 1987) fra spania er sett på som den moderne klassiske gitarens far. Han var den som brakte klassisk gitar inn på dei annerkjente konsertsalane, og som fekk komponister til å skrive musikk for gitar.

The Vipers Skiffle Group

"If I was aware of Bill Haley & Elvis Presley, it was something that didn't appeal to me. Even now, very strange, I can't take Presley. And I always thought Bill Haley looked like a bundle of shit tied up. I didn't really go for his music. I suppose I was pretty much a musical snob." -Wally Whyton of The Vipers

Ha ha, dette kan eg like. Gruppa som oppstod samme året som debut skiva til Elvis kom ut (1956), og som gav ut 6 singler  i løpet av det første året, der Dont Rock Me Daddy-O var singel nr. 2. Gruppa var opprinnelig ein trio beståandes av gitarsitane og vokalistane Wally Whyton, Johnny Martyn Booker og Jean Van den Bosch og til slutt kom John Pilgrim diltandes etter med vaskebrettet sitt. Dette utgjorde kjerna i åra som kom, og som ein kuriositet kan det nevnast at både Hank Marvin, Tony Meehan og Jet Harris har spelt med The Vipers Skiffle Group. Dette er folka som vart ein del av The Shadows.

Alabama Shakes

Enda eit veldig bra live opptak fra detta herlige bandet. Eg lengter allerede etter ei heil skive, ein ep med 4 spor er litt for lite når det er så bra. Brittany Howard har ei perfekt stemme for denne typen musikk, og i god gamal soul tradisjon kjører dei korte sanger på skiva og lange versjoner live. You Aint Alone er eit perfekt eksempel på dette, og eg håper virkelig at eg får muligheten til å oppleve dei i levande live ein gang.

T Blues Band

Ahh, gode minner kjem ramlandes på meg, igjen! Eg har alltid syntes blues sucka big time, heilt til eg ramla inn på Terra Blues i 149 Bleecker Street, NY, saman med Renate B ein sein mandags kveld sommeren 2009. Om vi skulle oppleve live musikk, var denna plassen einaste alternativet i området. T Blues Band er det faste husbandet på mandagane og har dei 2 fantastiske gitaristane Jr Mack og SaRon Crenshaw i bandet. Og eg lot meg virkelig rive med av dette fantastiske stedet og bandet. Overhørt i baren: They are probably from Europe, you know, they are so enthusiastic!

Howlin Wolf - Evil

EVIL IS IN YOUR HOME!

Tiger Waves

Detta kan eg like, 2 stk persona som sprudla over av ideer og laga musikk som har ein god balanse mellom bra melodier, kledelig lyd og snåle detaljer. Liker veldig godt korleis detta prosjektet oppstod: via internet. James Marshall i Texas og Reid Comstock i Chicago. Å sende filer med snutter av melodier, tekst, kordskjema og lyder gir jo ein gyllen mulighet til å la alt fordøyast på ein annan måte enn å måtte forholde seg til eit studio med fastsatte tider. Eg liker skivene veldig godt, blir kanskje ikkje slått knockout, men synes den er meget behagelig å høyre på, og eg gleder meg til meir. Stikk hit og last ned skiva Only Good Bands Have Animal Names (juni 2011), og stikk hit for å laste ned skiva God Bless America The Beautiful (Okt, 2011). Alt er sjølsagt gratis!

Jean Stanback

For oss soul fanatics så er det ei uendelig mengde med så kalla Northern Soul compilations der ute som skal være stappa med feite gløymde soul sanger. Eg har pløgd meg gjennom ei heil rekke av disse dei siste åra, men eg har jo skjønt etterkvart at det er ein grunn til at dei fleste sangane har blitt glømt av og havna i kategorien sjeldne: det er jo stort sett jævla møkka sanga som ikkje holder mål. Men så dukker jo det opp artister som rett og slett slår meg rett ut, og gir meg på nytt pågangsmot til å lide meg gjennom den eine dritt samleskiva etter den andre. Og ein av dei artistane er Jean Stanback, min nye soul favoritt! Ho gav ut den første 7" på Dave Godins Deep Soul label i 1969 (?). Det er ikkje så mykje informasjon å finne om ho, og sjølv om ho gav ut ein 7" på ein britisk label så er ho fra USA. Og slik eg har forstått det så gav ho kun ut ein 7" til på Mankind i 1970. Er det virkelig mulig? Å være født med denne stemma og kun gi ut to skiver? Uansett, singelen If I Ever Needed Love / I Still Love You skal anskaffast og havner i min soul jukebox, men kanskje litt drøyt at dei går for $ 200 på eBay!

Jean Stanback - I Still Love You

Alabama Shakes

Endelig har dei sløppe deira debut ep, stikk hit og last den ned for kun $ 4, det er da omtrent usle 22 kroner for 4 deilige sanger. Og har du akkurat fått lønn er det mulig å gi litt ekstra. Skiva har rusla og spønne her i gården i nokre dager, og eg kan ikkje sjå korleis eg skal bli lei av dette, men det sniker seg inn eit par spørsmål: kva meir har vi i vente? Er dette kun starten på eit langt forhold? Eller har dei svidd av alt kruttet allereie?
Skiva er visst ei av dei mest nedlasta via bandcamp for øyeblikket. Det er jaggu meg fortjent. Hold det ekte sei no ej!

Triakel - Tusen Tankar

Folkemusikk? Da e jo pop musikk da! Konserten dei hadde på Mir var rett og slett ubeskrivelig vakker. Anbefaler dykk å få med deg Triakel live ved neste anledning. Pompeorgel, fele og vakker sang er alt eg treng. Det er ikkje mange band som topper dette, men det finnes, men dei fortjener eit eget innlegg her på denne kloggen, for den musikken er virkelig Soul For Sjela mi.

Notekillers

Sangen Clock Wise minner meg litt om Polvo, men ein viktig forskjellen er at Clock Wise vart snekra saman før gutta i Polvo var født eller hadde røkke å krabba ut av bleiene. Notekillers oppstod i 1976 i Philadelphia, og bestod av ein gjeng som hadde hang på samme musikksmak: frijazz, punk, reggae, psykodelia. Så da var det bare å kræmme alle stilartane saman og håpe på det beste. Gitt ut skiva Notekillers som består av sanger fra perioden 1977 - 1981. Absolutt verdt å sjekke inn. Gutta er visst fortsatt aktive og spelar konserter i ny og sne.

Lana Del Rey - Blue Jeans

Kven er ho? Dette er jo fabelaktig musikk, og ein av mine to lesera har akkurat gitt meg feedback om sangen Video Games og digga den rått, og da rekner eg med Blue Jeans også faller i smak.
Lana Del Rey er 24 år, kjem fra New York, og 7" med Video Games / Blue Jeans er tilgjengelig den 9 oktober. Ekke så vanskeli å falle pladask, esse!

Trio - Bye Bye

Jøss, det er jo så masse nytt snadder fra Trio på youtube, anbefaler å sjekke ut klippa fra Jugendzentrum Bramsche bei Osnabrück fra 1981, så vil du få eit lite inntrykk av kor snåle dei va. Eg meina: kven spelar Purple Haze åleine menst dei 2 andre rigger opp eit ping pong bord og tar ein omgang? Skulle virkelig ønske eg hadde fått med meg eit av deira show når dei var på sitt beste på starten av 80-tallet. Uansett, Bye Bye har alltid vore ein av mine favoritter, så jævla cheezy vettdu!

Whitehouse

Wow, glad min bror ikkje spela i ditta bandet og eg var tvungen til å støtte opp og lide meg igjennom deira releasekonsert. Men eg må sei vokalisten ser jo ut som ein underholdandes kar. Godt mulig han bare trenger ein kort tur på do.

Tinariwen

Dette er så sjukt vakkert at til og med dei to mongos fra TV On The Radio ikkje klarer å søle det til. Anbefaler virkelig Tinariwens siste skive Tassili som kom i august. Sørgelig nok hadde eg ikkje mulighet til å sjå dei på Cosmopolite på lørdagen som var. Var det noko bra, ell?

Lana Del Rey - Video Games

James Carr

Einaste kjente live footage (fra 60-tallet) av den virkelige kongen av soul. Yep, eg innrømmer det, han er den beste. Otis Redding, Sam Cooke og Ray Charles må plent finne seg i å stille seg bak i køa som Mr. Carr leder ann. Klippet er fra BBC serien SOUL DEEP: The Story Of Black Popular Music. Ein digg DVD box med 6 timer om korleis soul musikken oppstod.
Sjekk eit tidligere innslag på denne kloggen om James Carr her.

James Brown - Something

Frank Sinatra, who sings it with his “Stick around, Jack,” says “Something” is the greatest love song of all time. He used to say it was the greatest love song of the year. Then the decade. So what he’s saying now is very nice… My personal favorite is the version by James Brown. It was one of his B-sides. I have it on my jukebox at home. It’s absolutely brilliant.
- George Harrison

Dead Moon

Eg er no jaggu meg treig når det kjem til nokre band som eg veit alltid he vøre der, dei banda som eg alltid he lest om men aldri gødda å sjekka ut. Eg rekner med dei fleste andre he allereie skjønna det. Dead Moon er synonymt med uavhengig.
-Giving directions without any plan, new kid on the block, and hes taking my place,WALKING ON MY GRAVE.
Feit låt, stemme, lyd og tekst!

Unknown Mortal Orchestra

 

Jepp, så enkelt kan det gjerast, eller? Det som fasinerer meg mest er gittarspelet til Ruben Nielson (New Zealand), han har definitivt sin egen måte å hugge tak i øksa på. Skulle ønske eg sjølv kunne løsrive meg fra plekterets forbannelse slik som han. Ruben flytta til Portland (USA) med sitt band Mint Chicks, og UMO oppstod som eit sideprosjekt etter å trøffe på Jake Portrait (bass) og Julien Ehrich (trommer).

Unknown Mortal Orchestra - 'Ffunny Ffrends' from Bowlegs on Vimeo.

Tom Waits

Little Willie John

Det passer bra med å runde av dagens korte økt med litt deilig blues / soul. Little Willie John er kanskje mest kjent for sangen Fever, men sjit i den, han har så mykje meir som er bedre å by på. Ein av dei mange som dauda alt for tidlig (1937 - 1968). Hjertestopp.

Brilliant Colors

Jau, kvifor ikkje? Skjønner godt at det passer fint å hive på haude ej!


Brilliant Colors - 'Round Your Way from Slumberland Records on Vimeo.

Fame

Etter å ha hørt for masse på AWOTT så passer det fint med å tø opp stemninga med litt fjas og tull. Og denna videoen er vel noko av det mest latterlige eg har sett på lenge. Og folk digga faktisk denne sangen ein gang da?? Kan ikkje synge, sangen stinka og dansen er vel kanskje det verste av alt. Tule sei no eg.

AWOTT

Har ikkje anelse om korleis eg endte opp med å sjå på detta, den videoen klarte eg ikkje å rive meg vekk fra. Spørsmålet som gjekk igjen var: Kva i huleheite er dette? Kva vil dei? Og når det kjem til sjølve musikken, eller lydane, så er det ein ny verden for meg. Det nærmaste eg har vore var kanskje Panasonic live på Kroa i Bø. Det høyres rett og slett befriandes ut. Anbefaler å stikke hit og laste ned den siste skiva ICanT. AWOTT står forøvrig for Asian Woman On The Telephone. Sjekk ut Russian Association Of Independent Genres for meir info. Hadde dette ikkje vore noko for Lørdagsgodt på Mono?

The Mantles

I disse tider når The Black Lips har pissa på seg sjøl, så er kanskje The Mantles bandet som kjører i riktig retning: FRAMOVER (type retro). Digger lyden og eg digger variasjonen fra denne gjengen fra San Fran. Gitt ut to 7" før debutskiva (s/t) kom i 2009 på Siltbreeze. Er i disse dager aktuelle med EPen Pink Information utgitt på Mexican Summer.

Alabama Shakes

 

Dette er usminka rock&soul, og eg digger det. Dei jobber etter samme mal som Donald "Duck" Dunn gjorde (Booker T & MGs): We aint gonna make any work out of it, right? Utrolig deilig å vite at det finnes band som Alabama Shakes der ute. Deira første EP er like rundt hjørnet, gleder meg stort.

Dominant Legs

Sitter og undrer kva det er med denne sangen som gjer at eg liker den så godt. Fungerer utrolig bra for å få igang kroppen om mårran. Dette er vel slik eg håpte montee skulle høyres ut.


Dominant Legs - Hoop of Love from Eugene Kotlyarenko on Vimeo.

Wise Blood

Ay, gleder meg til 30 august for da kjem EP # 2. Dei kjem på Europa turne i september, og besøker både Stockholm og København men sjølsagt ikkje lille hippe Oslo.

The Harlem Shakes

Er fortsatt irritert over at dette fine pop-orkesteret har lagt opp. Men ein får nyte det som finnes og håpe at nokre av karane klarer å stable nye prosjekter på beina. Uansett, kom over sangen A Night, som er ein tidlig versjon av sangen Sunlight som er på skiva Technicolor Health.

Baby Huey

Enda eit fantastisk talent med ei stoooor stemme som daua av overvekt så alt for tidlig. The Baby Huey Story: The Living Legend (1971) er den einaste tilgjengelige utgivelsen. Absolutt verdt å grabbe med seg neste gang du er i ei musikksjappe. Vart du kåt på meir info?

Norske favoritter akkurat no

Jonas Alaska - In the Backseat from Jonas Alaska on Vimeo.

Kakkmaddafakka - "Restless" - official music video from Franck Annese on Vimeo.

Ane Brun - Do You Remember (Official Video) from Ane Brun on Vimeo.

On Purpose

I motsetning til Kukk Nilsen så liker eg musikk som er fancy, stappa med detaljer, band som stadig pusher seg sjølv til å overraske og som gir blanke faen i den raude tråden og popformelen som Ravi driver å maser om. For meg handler det om å være tilstede der og da. Her er litt info fra gutta sjølve:
we recorded this in a basement on long island in the summer, 2010. it explores foreground music (as opposed to background), our obsession with irony, and our difficulty with sincerity.
Stikk hit og sjekk ut fleire flotte sanger.

Ghost Outfit

Dette er ein duo fra Manchester, og eg liker dei på samme måte som eg liker By Coastal Cafe: langt der inne høyrer eg Beatles, Beach Boys og Ramones. Videoen til Cough inngår i deira ukentlige Young Ghost Weekly Video Thang, sjekk her for fleire fete sanger og trippy videoer.

Cough from Ghost Outfit on Vimeo.

Death Grips

Wow, dette er merkelig greier som eg ikkje klarer å slutte å høyre på, det er noko forstyrra over det heile som kiler seg fast i barken. Du kan laste ned Ex-Military Mixtape her.

(Gotta Get Some Action) NOW!

Alltid like trøtt i tryne den første arbeidsuka etter ferie, og for å gjere meg klar setter eg på denne for å booste meg opp. Steik, dette er tøffe saker, dette var den gang da The Hellacopters sparka balle. Sangen er henta fra den dobble 7" med samme navn og som kom ut i 1996 på White Jazz. Digger lyden, det høyres ut som bandet er på vei å sprenge seg ut av høgtalerane. Såg dei på John Dee i 1997 (?), og eg vart heilt satt ut for eg hadde ikkje hørt ein tøddel før dei drog igang maskineriet og kjørte over oss 40 som hadde dukka opp på giggen. Var ein stor fan nokre år etter dette, men etter som åra gjekk vart lyden meir strigla og låtane meir tamme.

Peter Green & Friends

He, sjå kor han kosa seg når han drar ein av verdens vakraste sanger: Dark End Of The Street.
Litt info om sangen henta fra Songfacts: "Penn recalled to Mojo magazine January 2008 how they came to write this song: "Me and Chips were in a poker game, and we took a break and went back to our room. And there was a guitar and we started the song. I wrote it as far as I could and handed it to him and we finished it up really fast. It was maybe a year before James Carr recorded it. And the reason James Carr got it was because he was next. That's the way they used to get the songs in Memphis, whoever was next got the next song." Penn added: "James Carr, he had some great records but he was kind of an Otis sound-alike. But when he did 'Dark End Of The Street' I think he found his own voice. He never sounded like that again, I think he had some problems (Carr had a drug addiction). But he was one great singer. His record can't be touched. The whole make-up of the record, it screams 1966. There's something about that time that got on that tape that I've never heard anybody get that close to."

Peter Green & Friends, Live The Junction Cambridge, 11.03.2010

The Harlem Shakes

Typisk, her har eg gått og venta på deira oppfølger til den gromme popskiva Technicolor Health fra 2009. Dei tok seg vist ein pause etter debutskiva, og det var det. Virkelig synd at vi ikkje fekk høyre kva dei hadde inne av framtidige påfunn. Technicolor Health er ei av dei skivene som eg så og sei liker alle sangane på, og det er sjeldan vare for min del. Men eg kom heldigvis over deira EP Burning Birthdays (2009) som inneholder nokre flotte pop korn, bare sjekk ut Red Right Hands.

The Harlem Shakes - Red Right Hands

Buddy Rich

Jepp, verdens kulaste trommis. Foretrekker Buddy framfor Gene Krupa rett og slett pga speed.

Mulatu Astatke

Det har no blitt litt mykje soul poster i det siste, så det er vel på tide å sjå kva anna snacks som finnes der ute. Mulatu Astatke har stått for lydane i heimen under frokost dei siste dagane. Digger den sløve saxen som puster og brummer i bunnen.

Lee Fields

"Lee Fields is the real deal". Jaudå, Pitchfork klarer å skvise ut nøke fornuftig i ny og ne dei og. Lee Fields er beviset på at det fortsatt finnes og lages deep soul i dag. Det som gjelder for meg er at lyden (sjølsagt) høyres ut som noko som kunne ha seve ut fra Stax eller Fame Studios i overgangen mellom 60- 70-tallet. Foretrekker Lee Fields framfor andre som holder deep soul tradisjonane ved like: Charles Bradley (hadde no han bare hatt litt teknikk) og Sharon Jones. Det må nevnast at Lee Fields er ingen fersking, han har vøre der når ting skjedde, og gav ut sin første singel Bewildered (Bedford) allereie i 1969.

Anbefaler dykk å sjekke ut hans skive My World (Truth and Soul, 2009). Han er forøvrig aktuell med skiva Treacherous (DBA, 2011), og eg kjem tilbake til den så fort eg har fått sjekka den ut.