Young@Heart

Dette er ein av mine absolutte favoritter når det gjelder musikk dokumentarer. Ein av dei eg sparer, og ser kun 1 gang i året. Innrømmer glatt når denne scena kom, så fekk eg tårer i augene. Det er håp veit du, ting er mulig, alder er det du kun ser.

But opening for the Rolling Stones is a shite job anyway. I cant recommend it to anybody. You get the offer and you think "Historical speaking, theyre the second most important rock band in the history of music, after the Beatles. So we should have a brush with history". But the fact is, the Rolling Stones audience today is lawyers and doctors and CPAs and contractors and real estate development people. This is a conservative, wealthy goup. No ones rocking out. The ticket prices and merchandise costs are astronomical. Its more like "Lets go to the Rolling Stones mall and watch them play on the big screen". The whole experience is horrible. First you get there, and you cant do a sound check. Then youre given an eightieth of the stage. This tiny area is set apart for you and your told "This is for you. You dont get the lights, and youre not allowed to use our sound system. And oh, by the way, you see that wooden floor? Thats Micks imported antique wood flooring from the Brazilian jungle, and thats whats he dances on. If you so much look at it, you wont get paid". Youre basically like a little TV set on the stage, playing your show as eighty-five thousand wealthy, bored-out-of their-minds fans are slowly finding their seats. Theyre all wearing their Rolling Stones leather jackets and leafing through their catalogs, deciding which Rolling Stones T-shirt and which pair of Rolling Stones slacks theyre going to get. We were the music to be played for ushering, seating, snack-getting, and clothesbuying. It was a nightmare.

---- Scar Tissue / Anthony Kiedis with Larry Sloman (2004)

Aleister X - LAX

Burl Ives - Ghost Riders In the Sky

Det er ikkje Burl Ives som har den originale versjonen, for den var skreve av Stan Jones (som skreiv sangar ved siden av yrke som forest ranger) i 1948 og framført av Stan Jones And The Death Valley Rangers. Ghost Riders In The Sky er basert på ein sang kalla When Johnny Comes Marching In som stammar frå borgerkrigen i USA. Det kom ulike versjoner av Stan Jones sang i 1949, der bl.a. Vaughn Monroes orkester versjon vart ein nummer 1 hit, men den beste for meg er Burl Ives nedstrippa tolkning av sangen.

Otis Redding - Soul Ambassador

Det er gode tider for ein Otis fan, og ting skjer. Eg har slukt alt av bøker og artikler som eg har kunne fått mine pølsefingra på, og ofte har det vore dei samme historiene som har dukka opp. Har hatt ein følelse av at mange har tatt utgangspunkt i dei samme kildene. Eit døme er jo korleis det heile starta når Otis fekk prøve seg i Stax studio første gangen. Det var egentlig Johnny Jenkins (akrobatisk gitarist som var ein av Jimi Hendrix store helter) som hadde studio tid. Dei to spelte saman i Jenkins band The Pinetoppers, og Otis var med til session som sjåfør og roadie. Og då går historia ut på at Johnny fekk det ikkje heilt til, og det var fortsatt 40 minutter med studio tid igjen når Otis fekk masa seg til å framføre ein sang. Så det heile skjedde på ein slump. Og dette har eg trudd på, og også tidligere skreve om i denne kloggen. Dette er det som går igjen i bok etter bok.

Heilt til Rob Bowman fekk nøsta opp korleis det egentlig var. Rob Bowman er forfatteren av boka Soulsville USA - The Story Of Stax records. Han er eit vandrande leksikon når det gjelder Stax, og starta med å skrive på boka i 1985 og vart ferdig 12 år seinere. Han har bl.a. gjennomført 200 intervju av artister, teknikera, musikera, kontorpersonale osv osv, Det er ei fantasisk bok som har kome opp med ny informasjon som er sett på som den riktige. Også når det gjelder Otis første møte med Stax. Dette var allerede planlagt av Phil Walden (manager 59 - 67) og Joe Galkin (producer) at det var planlagt å sleppe Otis til, men under forhold som "you got to do it as fast as you can cause you probably wont have much time". Og første sang ut var Hey Hey Baby, ein flau Little Richard kopi (som var den artisten som Otis prøvde å etterligne i starten av si karriere). Jim Stewart (ein av grunnleggerane av Stax) var ikkje imponert, og det var då Galkin sa Otis burde prøve sin egen sang kalla These Arms Of Mine.

Og det er det som er så spanande, den nye informasjonen som kjem i mot meg. Soul Ambassador er ein glimrande dokumentar frå BBC som ser på Otis Reddings musikk i England og som inneholder ting som ikkje har vore kjent for meg tidligere. Samtidig har Wayne Jackson (trompetist i Stax sitt husband Mar Keys, og saman med Andrew Love var The Memphis Horns) gitt ut In My Wildest Dreams Take 1-3. Dei to første bøkene inneholder også mykje nytt om kva som skjedde i Stax Studio og nokre morsomme obervasjoner om sjefen sjølv.

Dette i kombinasjon med nye utgivelser som Otis Redding Complete Stax/Volt singles, som inneholder samtlige A og B sider i riktige mono versjoner, så er det virkelig gode tider å være Otis fan. Vi får bare håpe det ikkje sklir ut, og Hollywood finner ut at det er på tide med ein film om Otis liv. Det foreligger eit manus, men det frister faen meg ikkje å sjå det om det skulle skje.
Men gjer eg det likevel? Garantert! 

Fareed Ayaz & Abu Muhammad

Fekk eit tips om å sjekke ut Ayaz & Muhammad framføre sangen Kangna. Dette er ein session i regi av Coke Studio, og det er rett og slett fantastisk! Eg elsker det virkelig. Sangen har fått mykje oppmerksomhet i det siste i denne delen av verden da den er med i åpningsscena i filmen The Reluctant Fundamentalist (2012). Sangen finnes på skiva Soul Of The Sufi (2010). Refrenget kangana de de betyr give back my bracelet. Sjangeren kallast qawwal, og er en tradisjonell form av islamske sangar som finnes i India og Pakistan.

Eastside High School Song

Satt og daffa foran TV, Lean On Me (1989) med Morgan Freeman rulla avgårde. Kjedelig film med velkjent tema om skakkjørt skule som måtte reddast. Men den inneholder faktisk nokre flotte sanga, og eg likar veldig godt denne snutten med gutta som må framføre skule sangen på dassen. Utrolig kjipt at Morgan ikkje lot dei få holde på litt lenger. Finnes ei heller på OST.