Skrangle favoritter!

Alt til si tid, og no når det er helg, så er det vel ingenting som passer bedre enn å sette på nobullshit skranglat sjarmrock stappa med energi og trendy lyd. Her er det bare å poppe ei øll, ta på seg tjukkeragga og skli rundt på parketten og skråle med.

Første band ut er Black Lips. 4 kamerata fra Dunwoddy (Georgia, USA) som starta opp i 2000. Dette er hardt arbeidande gutter som stort sette er å finne på veien. Har du mulighet å sjå dei live, bør du absolutt ta sjansen. Det er det nærmaste musikkfreaks kjem DDE stemning. Øh. Dei har så langt gitt ut 5 studio album (+ ei rekke med 7"), min favoritt er Good Bad Not Evil (2007). Deira første utgivelse på kred labelen Vice Records.






The Strange Boys vart danna i 2001 i Austin, Texas. Har så langt gitt ut 5 skiver, min favoritt er The Strange Boys and Girls Club (2009). For ein deilig retro lyd!!!





Adicts må jo bare med, punkrock av finaste sort! Disse gutta har holdt det gåandes sidan 80-tallet! Dei hevder sjøl å være "the longest serving punk band with original lineup".

Dette passa til sola

Apropo god lyd, så har The Morning Benders med venner gjort ein fantastisk versjon av Excuses som er på skiva Big Echo som kjem ut 9 mars. Dei drar ein Phil Spector og skaper ein wallofsound med fleire på perkusjon, gitar og sang. Det er bare å lene seg tilbake og dra fram smilet!
Vedder 5 stk navlelo på at disse blir ein av snakkisane i 2010. Anbefaler deira debut plate Talking Through Tin Cans (+ 1 Records, 2008). I motsetning til Big Echo så har den skiva litt meir soverom over seg (les: tonn med sjarm).

Den ultimate live skiva!

Ei tidtrøyte er jo å leite etter bra musikk, og den lengste jakta har vøre etter den eine live skiva som treffer så godt at den funker like greit til det periodiske reinholdet i heimen, som til rituala når ei ny helg banker på og det er på tide å komme seg ut.
Når ein tar på seg eit prosjekt i denne størrelsesorden, må ein ha orden i papira, og aksepkriterier for skiva må hammrast ut. Det må være innan ein sjanger eg likar. Lyden er definitivt det viktigaste. Den må være balansert, ha bunn, være rå når det trengs, og publikum må være tilstede. Du skal føle på kroppen at du er i ei svettpakka bule der røykelova enda ikkje har tredd i kraft. Videre så er det eit must at skiva svinger og groover noko så inni hxxxxxe. Og for oss som liker å lese om populærmusikkens kulturhistorie er det eit pluss om skiva har ei fasinerande historie. Har funne ut at dette hjelper på interessen på lang sikt.

På veien har eg vore gjennom mange skiver fra ulike tiår, og under har eg tatt med dei 4 som nådde nesten heilt opp:

• Otis Redding - Good to me: Live at Hollywood A Go Go - 1966. Dette er jo min favoritt når det kjem til deep southern soul. Lyden er knall. Sjølv om det ikkje er The Mar Keys som backer han, men hans turneband The Bar Keys, så svinger dette veldig bra. Big O likte at alt gjekk raskere når han spelte live. (sjekk ut hans opptreden under Monterey Pop). Om du høyrer knirking, så ta det med ro, det er kun stortromme pedalen som er dårlig smurt. Fantastisk, hæ! Ett minus med denne skiva: Etter 2 kvelder og 4 show pakka dei saman og hørte igjennom opptaka, og uheldigvis så var ikkje blåserekka stemt, så det låter til tider surt.
  
  Good to me



• James Brown- Live at Apollo - 1963. Høyrer jo sjølsagt heime i kvar ei samling. James Brown var mannen som skjønte at det var penger å hente om ein kunne få overført magien og energien under ein konsert over på plate. Litt sprøtt å tenke på at ingen trudde på prosjektet, og det endte med at han måtte bruke sine egne spenn for å få realisert det. Men det er jo gjerne slik at dei store ser ting som ingen andre gjer. Og når det gjelder The Famous Flames - så finnes det vel ikkje noko strammere band? Nei, trukjedet gitt!
  
  
  Night train



• Bob Dylan - The Royal Albert Hall Concert: The bootleg series vol. 4- 1966. Ja, no var jo faktisk denne skiva spelt inn i Manchester Free Trade Hall. Etter mi meining er dette Dylans beste periode. Om du høyrer nøye etter høyrer du Dylan sei "play fucking loud", og The Band var ikkje vanskelige å be! Hærrli! Og her passer det med dagens popquiz med premie! "Kva trigga Bob Dylan til å sei dette?"
  
  Just like Tom Thumbs Blues
  
  
• Bo Diddley- Beach Party - 1963. Sjølsagt ikkje spelt inn på ei strand, rykta sei at det var i ein flyhangar. MC5 og Stooges kan bare gå å legge seg, lyden og ættityden på denne skiva er bare über RÅ! Anbefalast ikkje for amatøra! Er du sugen, må du bla opp, for det finnes ingen reissues. Og kun for å irritere legger eg heller ikkje ut ein mp3 snutt. Rolling Stones skal forøvrig ha blitt inspirert av denne skiva når dei gjorde Get Yer Ya-Yas Out (1969).

Eg må sei eg vart litt overraska av å sitte igjen med skiver som vart til på 60-tallet, men det er no noko med den lyden. Den gir meg ein følelse av urtid.

Nok preik, for vi har no avslutta jakta:
Årstallet: 1963
Sted: Miami
Tittel: Live at the Harlem Square Club
Sjef: Sam Cooke!

Er det mulig! Denne skiva gir meg lyst til å bli stein gammal, så eg kan sitte i gyngestolen, drikke Nøgne Ø og spele akkurat passe høgt så lika ved siden av grynter. Denne skiva har alt: stramt band som svinga, publikum er 100% med, lyden lar deg falle i tanka om det å bli forført, og ein frontmann som ER verdens beste vokalist som skreiv dei fleste av hans hits. Ein som er opphavet til soul, og som la sjela si i framføringa og legger vibrato på alle dei riktige plassane (i motsetning til i dag då den irriterandes nok dukka opp mot slutten av kvar jævla linje). Korleis er det mulig at eg ikkje kom over denne skiva før, når eg var ong og fortsatt kunne strekke ut og faktisk nå ned til tærna? Om klisjeen "Om du var på ei øde øy......." skal brukast, så er dette skiva som havner i kofferten. Den passer for alle anledninger. Sorg, glede og elskov.

Somebody have mercy - Sam Cooke


Having a party - Sam Cooke


Eg har i etterkant kjøpt mange av hans album, dei er bra, han synger fantastisk, men sitter fortsatt igjen med ein muzak følelse. Det mangler både groove og sound i mine øyrer. I denne settinga blir tekstane fort litt tyggis, iallefall på dei tidligaste skivene. Mange sanger er plaga med ovendreven bruk av klang og klønete bruk av strykera. Årsaken til dette er mange, men ei forklaring har sammenheng med at han hadde visjoner. Han var ei stor stjerne i gospel miljøet som lead vokalist i gruppa The Soul Stirrers (om du digger gospel er det bare å løpe og kjøpe, gjerne dei med R.H. Harris på leadvokal). Men han ville ha meir, han ville krysse over å selge plater for det kvite publikum. På den tida var det ikkje stuereint å gå fra gospel til populærmusikk. Ein av nøklane til dette var å tappe musikken så den vart usexy. Gjere den ufarlig. Og han benytta seg da av produsenta som kunne faget i forhold til kva det kvite publikum ønska. Dette er godt representert på hans live skive Sam Cooke at Copa (1964). Publikum består av kvite middelaldrende mennesker, og stemninga er deretter.
Og akkurat her ligger forskjellen, for Live at the Harlem Square Club er spelt inn i ein liten klubb med kapasitet på 750, og den er sjølsagt pakkafull av folk som veit kva det heile dreier seg om. Noko som skaper ei stemning som strekker seg lenger enn til det å høyre. Og sangane blir spelt i det groovet dei var meint å tjene. Og det skader heller ikkje at det er King Curtis på sax, det er bare knall kvar gang hans tone kjem flerrande gjennom lufta. Om du er ein av dei som hater sax, er dette siste sjanse til å snu om. Funker det fortsatt ikkje, ja så er du vel ein av dei følelseslause.

Det er eit mysterium at denne skiva ikkje vart gitt ut før i 1985! Er det lov å håpe på meir?

For dei av dykk som vart nyfiken og vil lese meir om denne skiva, så anbefaler eg å lese denne deilige anmeldelsen av skiva i groove.no