20.05.2012

Junior Kimbrough


David Junior Kimbrough (Mississippi, 1930 - 1988) har dette skreve på sin gravstein: the beginning and end of all music! Eg skjønner ikkje den heilt ut, men eg veit det er noko stort, og det er ikkje vanskelig å få med seg om du er villig til å la deg hypnotisere. For det er slik hans egen spelestil blir beskreve, og uten at eg skal rote det til med min uskulerte bakgrunn så beskriver wikipedia det best: In the late 1950s he began playing in his own style, which made use of mid-tempo rhythms and a steady drone he played with his thumb on the bass strings of his guitar. This style would later be cited as a prime example of regional north hill country blues.[3] His music is characterized by the tricky syncopations between his droning bass strings and his mid-range melodies. His soloing style has been described as modal and features languorous runs in the mid and upper register. The result was described by music critic Robert Palmer as "hypnotic". In solo and ensemble settings it is often polyrhythmic, which links it explicitly to the music of Africa. Fellow North Mississippi bluesman and former Kimbrough bassist Eric Deaton has suggested similarities between Junior Kimbrough's music and Malian bluesman Ali Farka Touré's.


Nada Surf - Where Is My Mind

Det måtte sjølvsagt ein cover til for at Nada Surf skulle komme opp med noko eg skulle like.

The Felice Brothers

Normalt så blir eg raskt litt rastlaus når eg vandrer i detta landskapet, men har absolutt nokre favoritter, og da kjem ein ikkje unna The Band for min del. Det har tatt meg lang tid før deira musikk satt hos meg, og det var først da eg kom over deira opptreden med Bob Dylan i Royal Albert Hall (1966) eg skjønte at dei har det. Dei spelar rett og slett veldig tøft, og veit og gi rom til sangen. Og for dykk som kjenner skivene ut og inn, så anbefaler eg dykk å sjekke ut bootlegen fra Philidelphia Academy Of Music (1969) da eg illefall tykkjer at nokre av sangane har ein edge som ikkje kjem fram på skivene. Og det er her The Felice Brothers kjem inn, for dei minner meg kraftigt om The Band, men har mykje som eg savner fra gamle gutta. The Felice Brothers (2006) består av brødrene Ian (vokal, gitar, piano) og James (orgel, vokal, piano) Felice, Christmas Clapton, Greg Farley (fele) og Dave Turbeville (trommer), og dei starta opp med å spele på NYC subways, og har dei siste åra turnert store deler av USA. Gutta har ei håndfull med utgivelser bak seg, deira siste skive Celebration, Florida kom ut i 2011.

Flight Of The Conchords

For ein glimrande serie, og denne snutten er min favoritt. Den får meg til å flire kvar jævla gang eg ser den. Murray Hewitt (Rhys Darby) er jo noko for seg sjølv. Og deira tolkning av Scarborough Fair er fantastisk, skulle gjerne hatt heile versjonen.