Peter Green & Friends

He, sjå kor han kosa seg når han drar ein av verdens vakraste sanger: Dark End Of The Street.
Litt info om sangen henta fra Songfacts: "Penn recalled to Mojo magazine January 2008 how they came to write this song: "Me and Chips were in a poker game, and we took a break and went back to our room. And there was a guitar and we started the song. I wrote it as far as I could and handed it to him and we finished it up really fast. It was maybe a year before James Carr recorded it. And the reason James Carr got it was because he was next. That's the way they used to get the songs in Memphis, whoever was next got the next song." Penn added: "James Carr, he had some great records but he was kind of an Otis sound-alike. But when he did 'Dark End Of The Street' I think he found his own voice. He never sounded like that again, I think he had some problems (Carr had a drug addiction). But he was one great singer. His record can't be touched. The whole make-up of the record, it screams 1966. There's something about that time that got on that tape that I've never heard anybody get that close to."

Peter Green & Friends, Live The Junction Cambridge, 11.03.2010

The Harlem Shakes

Typisk, her har eg gått og venta på deira oppfølger til den gromme popskiva Technicolor Health fra 2009. Dei tok seg vist ein pause etter debutskiva, og det var det. Virkelig synd at vi ikkje fekk høyre kva dei hadde inne av framtidige påfunn. Technicolor Health er ei av dei skivene som eg så og sei liker alle sangane på, og det er sjeldan vare for min del. Men eg kom heldigvis over deira EP Burning Birthdays (2009) som inneholder nokre flotte pop korn, bare sjekk ut Red Right Hands.

The Harlem Shakes - Red Right Hands

Buddy Rich

Jepp, verdens kulaste trommis. Foretrekker Buddy framfor Gene Krupa rett og slett pga speed.

Mulatu Astatke

Det har no blitt litt mykje soul poster i det siste, så det er vel på tide å sjå kva anna snacks som finnes der ute. Mulatu Astatke har stått for lydane i heimen under frokost dei siste dagane. Digger den sløve saxen som puster og brummer i bunnen.

Lee Fields

"Lee Fields is the real deal". Jaudå, Pitchfork klarer å skvise ut nøke fornuftig i ny og ne dei og. Lee Fields er beviset på at det fortsatt finnes og lages deep soul i dag. Det som gjelder for meg er at lyden (sjølsagt) høyres ut som noko som kunne ha seve ut fra Stax eller Fame Studios i overgangen mellom 60- 70-tallet. Foretrekker Lee Fields framfor andre som holder deep soul tradisjonane ved like: Charles Bradley (hadde no han bare hatt litt teknikk) og Sharon Jones. Det må nevnast at Lee Fields er ingen fersking, han har vøre der når ting skjedde, og gav ut sin første singel Bewildered (Bedford) allereie i 1969.

Anbefaler dykk å sjekke ut hans skive My World (Truth and Soul, 2009). Han er forøvrig aktuell med skiva Treacherous (DBA, 2011), og eg kjem tilbake til den så fort eg har fått sjekka den ut.