Johnny Jenkins

Johnny Jenkins (1939 - 2006, Macon, Georgia) var ein gitarist og showman med ein vill spelestil. Han influerte bl.a. Jimi Hendrix som såg Johnny Jenkins live når han var på besøk hos sin tante i Macon. Seinare brukte Hendrix mange av Jenkins triks (som f.eks. å spele på gitaren bak haudet) i sine egne opptredner. Johnny Jenkins var bandleder i The Pinetoppers, og han ansatte Otis Redding som vokalist etter å ha sett han i ein talent konkurranse. Jenkins var mannne som lærte Otis Redding betydningen av timing og rytme mellom vokal og bandet, og korleis ein skulle engasjere og styre publikum. Johnny Jenkins fekk studio tid hos Stax, og Otis var med som sjåfør og roadie. Men ting gjekk ikkje etter planen, og og Jenkins braut av session og pakka saman utstyret. Det var då Otis Redding fekk masa seg til å få synge ein sang som han hadde laga, sangen var These Arms Of Mine. Steve Cropper kicka på sangen og den vart spelt inn i den resterende studio tida til Jenkins. Og dette var sjølvsagt starten på Big Os fantastiske karriere. Otis ville gjerne ha med Jenkins med i sitt band når han turnerte, men pga. Jenkins flyskrekk så vart dette aldri noko av. Selv om han hadde ein liten hit med instrumental låten Spunky i 1964 så skjedde det svært lite rundt Jenkins. Det har vært hevda at Jenkins var ein bitter mann på denne tida. Han sjølv hevder at han er den einaste som forteller sannheita om Reddings turneliv som bestod av festing og horer. Noko som ikkje står i stil med det strigla bildet som har blitt bygd opp av Redding etter hans død. Eg for min del trur på Jenkins.  Det var ikkje før Reddings død i 1967 at Phil Walden (deira felles manager) starta å arbeide med eit comeback for Jenkins. Det resulterte i skiva Ton Ton Macoute! fra 1970 på Capricorn Records, ei skive som bl.a. Duane Allman deltok på. Det skjedde ikkje noko meir før i 1996 da han gjorde enda eit comeback med skiva Blessed Blues.

Leaving Trunk

O.V. Wright

Southern soul er jo mi greie, og Overton Vertis Wright (1939-1980) er ein av dei få artistane som gav ut soul skiver på 70-tallet som eg digger (det var noko som skjedde med lydbildet på denne tida som eg ikkje klarer å nyte heilt ut). Han starta sjølvsagt som så mange andre med å synge i gospel grupper, og han fronta The Harmony Echoes (som også James Carr var ein del av!!!). OV Wright fekk sin første hit som soloartist med sangen Thats How Strong My Love Is i 1964, ein sang som har blitt covra utallige ganger, bl.a. av Otis Redding og snylterane i Rolling Stones. Desverre så var han glad i å dope seg, og pga. dette så starta helsa å skrante mot slutten av 70-tallet, og han døde i 1980 kun 41 år gamal. Muligensdu har hørt spor av hans musikk da hans sangar ofte har blitt sampla av bl.a. Wu Tang Clan og Ghostface Killah.

Ace Of Spade


Gone For Good


Id Rather Be Blind, Crippled And Crazy

Don Covay

Don Covays musikk har vore rundt meg nokre år, men det er først dei siste månadane at eg har starta å høyre på heile skiver og at han har blitt ein av mine nye favoritter. Don Covay har mange likhetstrekk med karriera til Arthur Alexander: levd rastløse liv, vore innom mange ulike plateselskap, var låtskrivere og skreiv klassikera som har blitt covra av kjente band og artister som Rolling Stones, og som aldri fekk den annerkjennelsen dei fortjente på den tida dei var aktive.
Don Covay (1938, South Carolina) karriere starta i 1957 da han deltok på Little Richards Revue. Sjølv om han aldri slo igjennom i åra som kom så hadde han hits med sanger han skreiv bl.a. for Solomon Burke og Chubby Checker. Det var ikkje før i 1964 ting begynte å skje når han signerte for Rosemart og satte saman gruppa Goodtimers. Da fekk han ein hit med sangen Mercy Mercy. Forøvrig må det nevnast at ein da ukjent gitarist med navnet Jimi Hendrix deltok på innspelinga. Kontrakta med Rosemart vart kjøpt opp av Atlantic, og i denne perioden hadde han ei rekke R&B og pop hits, bl.a. See Saw som er skreve saman med Steve Cropper og spelt inn hos Stax. Don Covay er fortsatt aktiv, og kom med si siste skive Super Bad i 2009. Mi favoritt skive er House Of Blue Lights (1969) som han gjorde saman med The Jefferson Lemon Blues Band, og som inneholder den seige låta The House Of Blue Lights, part 1.

Mercy Mercy


House Of Blue Lights, part 1


Cant Fight It Baby

Dead Kennedys - California Über Alles (12" Plastic Toys Remix)

Eg er vel den som er mest overraska over å like dette. Plastic Toys er 2 italienera (produsent og musiker) som har ein felles interesse for "music & pussy". Sjekk ut fleire av deira remixer på Soundcloud.

Django Django

Beklager virkelig for at det har vøre litt avstand mellom nye innslag på denne kloggen, har starta i ny jobb og eg har vore meget opptatt. Men no har det løsna litt så da skal eg muligens love litt tettere innslag. Og først ut i dag er bandet Django Django, 4 kara fra Edinburgh som veit kva som trengs for å skille seg ut. Dette føles veldig friskt, men eg har så langt bare hørt 1 låt, men skiva er underveis. Jamie Fullerton (NME) legger lista høgt: It’s a dream of the psychedelic tropics, a heady explosion of colours, an album that takes what it means to be ‘in an indie band’ and gives it a good shake. Time to pay a visit. Deira s/t debut album kom ut 30 januar 2012.

Fred Åkerström

Liker følelsen av å sitte å glo på ein favoritt serie når det popper opp ein sang som passer perfekt til stemninga, og kjenne på kroppen at den er med. Dette skjedde meg i går når eg satt og såg på Dag med Atle Antonsen: Fred Åkerström med sangen Jag Ger Dig Min Morgon. Sangen er fra skiva Två Tungor (1972) (jepp, det er fra Inger Hagerups dikt), og det kan også nevnast at skiva vart til med hjelp fra Lillebjørn Pille Nilsen og Finn No Kalvik. Dette er vist nok Åkerströms mest kjente sang, da er det jo litt kjipt at han ikkje skreiv den, men bare satte svensk tekst på den. Orginalen er med Tom Paxtons: I Give You The Morning.

The Hunches (2002-2008) stammer fra Portland, Oregon, og spelar noko dei sjølve definerer som garage punk. Det første som slo meg var den utrolig heftige lyden, ting er i konstant endring og gir meg assosiasjoner om bølger. Eg har aldri hørt noko band som låter som dette. Dei skal vist nok ha vøre influert av Stooges, Velvet Underground og Jesus & Mary Chain, og eg vil no gjerne få putta på Polvo, US Maple, Swell Maps og Titus Andronicus som band som eg høyrer langt der inne. Dei gav ut 3 skiver, så langt har eg bare fått skaffa meg skiva Exit Dreams (In The Red Records / 2008)

Marc Bolan

Ein fin BBC dokumentar om Marc Bolans liv (1947-77).

Sister Rosetta Tharpe

Sister Rosetta Tharpe (1915 - 1973) er bare så jævla kewl! Ho hadde si storhetstid på 30 og 40-tallet der ho blanda spirituelle tekster med rocknroll komp, og ho har i ettertid blitt kalla "the original soul sister". Dette er dama som hadde større balla en Sam Cooke som var livredd for å bli utstøtt for å krysse over til pop folket. Det er egentlig ikkje så mykje meir å sei, for Du bør høyre meir ved å skaffe deg The Original Soul Sister (disc 1-4) så har du det du trenger når verden går til helvete. Er det greit, ell?

Clues

Morro, eg kom akkurat over ein video med dette fine indie orkesteret fra Montreal (sjølvsagt) som eg hadde dilla på i 2009 når dei kom med den s/t debut skiva på Constellation Records. Årsaken til at eg starta å høyre på Clues er Alden Penner (som starta Clues saman med Brendan Reed) som var ein sjefane i bandet Unicorns (2000 - 2009) og som gav ut 3 flotte skiver. Sidan 2002 har eg følgt alt det Alden Penner har rota rundt med, og når han hærjer i indie/lo-fi-land så har han aldri skuffa meg.

Clues "Haarp" from Constellation Records on Vimeo.

Remember Severed Head - Clues