Campfires

Det første eg fall for var den deilige skakke lyden, detta er jo lo-fi pop psykodelia! Mannen bak heiter Jeff Walls (Portland), og han er ute med ny MC kalla Slaughter Tropes. Stikk hit og sjekk ut fleire sanger og utgivelser.

Pale Seas

Av ein eller anna grunn så minner dette bandet meg om Movietone, kanskje mest pga. at dei gir meg ein nerve som dei fleste andre gitarsubbande banda eg kjem over misser på. Dette er for øyblikket favoritt sangane mine når eg blir lei meg når eg finn ut at det er tomt for øll i kjøleren. Eg synes dette er veldig fin pop musikk. Musikk som er perfekt å slenge seg på sofaen for å fordøye dagens middag.
Følg lenka og sjekk ut 3 nydelige sanger:
Pale Seas - Places to Haunt

Garnet Mimms

Garnet Mimms (1933) har eg alltid syntes har vore litt soft for min smak, men denna live versjonen av As Long As I Have You er jo det masse trøkk i. Bandet som er med på opptaket er fra Skotland og heiter The Senate. Dei var hans faste band på turne på 60-tallet. Garnet Mimms er fortsatt aktiv og kom ut med gospel skiva Is Anybody Out There? i 2007. Forøvrig kan eg legge til at den søkka big time!

Sjarmige barn

Korleis i huleste heite kan nokon kalle dette "creepy as hell"??? Fordi det er fra Nord Korea? Eg synes dette er super sjarmigt, og dei er jo plenty med talent. Det einaste snåle eg kan sjå er at dei burde kanskje ha spelt på 3/4 gitarer.

Brushy One String

Han er sjølvsagt The King Of One String, og han har tydeligvis fått seg sin eigen dokumentar som eg skal sjekke ut. Eg er rett og slett nyfiken om han klarer å holde detta spanande gjennom ein heil dokumentar, kva trur du?

Botswana

Har kome over nokre kanaler på Youtube som poster hærlig musikk fra Botswana. Her får du uvanlig spelestil, sure og skakke gitarer som mangler strenger og nokre kids fra The Marimba Band Of North Side Primary School Gabarone.

Blues favoritter

Har hatt dilla på feite blues låter dei siste ukene, og da snakkar vi ikkje om Maarud Chips Blues, og eg tenkte det passa med å poste nokre av dei på denne memetisk ekspressive kloggen SoulForSjela. Skiva My Guitar Wants To Kill Your Mama er den beste samleskiva med blues eg har kome over på ei god stund. Det var den som introduserte meg til Sly Williams og den skarpe låta I Believe In A Woman. Når eg så skulle grave for å finne meir gull, så var det kun sangen Boot Hill som dukka opp. Og det var det. Det viser seg at Sly Williams sannsynligvis er eit pseudonym som vart benytta da artisten var under kontrakt med eit anna selskap. Det er faktisk ingen som heilt veit kven det er, men forslag på nettet er Jesse Allen eller Clarence Samuels. Sangen har ein av mine absolutte favoritt gitar soloer!!

I Believe In A Woman - Sly Williams

Lonnie Mack (1941, USA) er ein av dei få blues gutta som eg har sett som tyr til Flying V gitar. Han har ein spelestil med fart og snert i plukkinga si, også er det ikkje så vanskelig å høyre at han sper på med litt rocknroll, han var jo tross alt ein av dei som drog blues-rock toget og gjorde det til ein sjanger. Forøvrig var han ein av dei første som starta med å bruke whammy arma aktivt (sjekk ut låta Wham fra 1963). Eg digger lyden på sangen Baby Whats Wrong, masse reverb der trommene høyres ut som dei står langt unna i ein stor sal. Også må det nevnast at soulgruppa Gigi & The Charmaines er med på vokal, og da kan det faen meg ikkje gå gæli her i gården! Kan forøvrig legge til at Lonnie Mack har vore studio musiker for blant andre The Doors, James Brown, Freddie King og Stevie Ray Vaughan.

Baby Whats Wrong - Lonnie Mack m/ Gigi & The Charmaines

Elmore James (1918 - 1963, USA) er jo kjent som kongen av slide gitar, og han gjekk elektrisk tidlig og var kjent for å dra på når han spela opp til fest. Bakgrunne for hans lydbilde oppstod da han returnerte fra andre verdenskrig (der han var med på å invadere Guam) og fekk seg jobb i ei elektrosjappe. Han plukka deler og satte dei saman, og saman med 2 stk. DÀrmond mikker plassert litt uvanlig så fekk han sin sound. No representerer kanskje ikkje sangen Shake Your Moneymaker hans slide skills, men det er min favoritt låt med denne karen. Han strauk med i 1963 pga. hjerte trøbbel.






Shake Your Moneymaker - Elmore James

Magic Sam (1937 - 1969, USA) sin musikk veit eg svært lite om, men etter å ha kome over detta live klippet så må eg bare få heve meg rundt å sjekke ut kva anna han har å by på, for den gitarlyden han har er sjuuukt heftig: EAT SHIT AND DIE JACK WHITE! Opptaket er fra ein blues festival i 1969.

Otis Rush (1935, USA) har den beste versjonen av I Cant Quit You Baby (da snakker vi orginalen, ok?), og på detta live opptaket fra 1966 så klarere eg ikkje å la vær å smile når han drar i gang med WWWWWEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELLLLLLLL .......Forøvrig er det alltid fett å sjå links gitarista som ikkje tok seg bryet med å strenge om (gjelder sjølvsagt ikkje for Kukk Nilsen og The Boppers).

Johnny Jenkins

Johnny Jenkins (1939 - 2006, Macon, Georgia) var ein gitarist og showman med ein vill spelestil. Han influerte bl.a. Jimi Hendrix som såg Johnny Jenkins live når han var på besøk hos sin tante i Macon. Seinare brukte Hendrix mange av Jenkins triks (som f.eks. å spele på gitaren bak haudet) i sine egne opptredner. Johnny Jenkins var bandleder i The Pinetoppers, og han ansatte Otis Redding som vokalist etter å ha sett han i ein talent konkurranse. Jenkins var mannne som lærte Otis Redding betydningen av timing og rytme mellom vokal og bandet, og korleis ein skulle engasjere og styre publikum. Johnny Jenkins fekk studio tid hos Stax, og Otis var med som sjåfør og roadie. Men ting gjekk ikkje etter planen, og og Jenkins braut av session og pakka saman utstyret. Det var då Otis Redding fekk masa seg til å få synge ein sang som han hadde laga, sangen var These Arms Of Mine. Steve Cropper kicka på sangen og den vart spelt inn i den resterende studio tida til Jenkins. Og dette var sjølvsagt starten på Big Os fantastiske karriere. Otis ville gjerne ha med Jenkins med i sitt band når han turnerte, men pga. Jenkins flyskrekk så vart dette aldri noko av. Selv om han hadde ein liten hit med instrumental låten Spunky i 1964 så skjedde det svært lite rundt Jenkins. Det har vært hevda at Jenkins var ein bitter mann på denne tida. Han sjølv hevder at han er den einaste som forteller sannheita om Reddings turneliv som bestod av festing og horer. Noko som ikkje står i stil med det strigla bildet som har blitt bygd opp av Redding etter hans død. Eg for min del trur på Jenkins.  Det var ikkje før Reddings død i 1967 at Phil Walden (deira felles manager) starta å arbeide med eit comeback for Jenkins. Det resulterte i skiva Ton Ton Macoute! fra 1970 på Capricorn Records, ei skive som bl.a. Duane Allman deltok på. Det skjedde ikkje noko meir før i 1996 da han gjorde enda eit comeback med skiva Blessed Blues.

Leaving Trunk

O.V. Wright

Southern soul er jo mi greie, og Overton Vertis Wright (1939-1980) er ein av dei få artistane som gav ut soul skiver på 70-tallet som eg digger (det var noko som skjedde med lydbildet på denne tida som eg ikkje klarer å nyte heilt ut). Han starta sjølvsagt som så mange andre med å synge i gospel grupper, og han fronta The Harmony Echoes (som også James Carr var ein del av!!!). OV Wright fekk sin første hit som soloartist med sangen Thats How Strong My Love Is i 1964, ein sang som har blitt covra utallige ganger, bl.a. av Otis Redding og snylterane i Rolling Stones. Desverre så var han glad i å dope seg, og pga. dette så starta helsa å skrante mot slutten av 70-tallet, og han døde i 1980 kun 41 år gamal. Muligensdu har hørt spor av hans musikk da hans sangar ofte har blitt sampla av bl.a. Wu Tang Clan og Ghostface Killah.

Ace Of Spade


Gone For Good


Id Rather Be Blind, Crippled And Crazy

Don Covay

Don Covays musikk har vore rundt meg nokre år, men det er først dei siste månadane at eg har starta å høyre på heile skiver og at han har blitt ein av mine nye favoritter. Don Covay har mange likhetstrekk med karriera til Arthur Alexander: levd rastløse liv, vore innom mange ulike plateselskap, var låtskrivere og skreiv klassikera som har blitt covra av kjente band og artister som Rolling Stones, og som aldri fekk den annerkjennelsen dei fortjente på den tida dei var aktive.
Don Covay (1938, South Carolina) karriere starta i 1957 da han deltok på Little Richards Revue. Sjølv om han aldri slo igjennom i åra som kom så hadde han hits med sanger han skreiv bl.a. for Solomon Burke og Chubby Checker. Det var ikkje før i 1964 ting begynte å skje når han signerte for Rosemart og satte saman gruppa Goodtimers. Da fekk han ein hit med sangen Mercy Mercy. Forøvrig må det nevnast at ein da ukjent gitarist med navnet Jimi Hendrix deltok på innspelinga. Kontrakta med Rosemart vart kjøpt opp av Atlantic, og i denne perioden hadde han ei rekke R&B og pop hits, bl.a. See Saw som er skreve saman med Steve Cropper og spelt inn hos Stax. Don Covay er fortsatt aktiv, og kom med si siste skive Super Bad i 2009. Mi favoritt skive er House Of Blue Lights (1969) som han gjorde saman med The Jefferson Lemon Blues Band, og som inneholder den seige låta The House Of Blue Lights, part 1.

Mercy Mercy


House Of Blue Lights, part 1


Cant Fight It Baby