Hjálmar

Ja kvifor ikkje, islandsk reggae passer perfekt på ein søndags kveld, etter ein lang dag med digg sol. Her har du Ég Vil Fá Mér Kærustu. Lurer på om vokalisten har støkke av frå Aukrust senteret.

Mitt nye favoritt band!

No har eg i fleire uker lytta kontinuerlig på Titus Andronicus 2 skiver: The Monitor og The Airing of the Grievances. Det har virkelig balla på seg, det rett og slett heilt fantastisk. Dei får virkelig The Navigators til å høyres ut som MeatLoaf!!! Og det som er enda bedre, eg har akkurat fått fingrane på ein 12" med livespor fra London som skal være ellevill. Når eg kan rippe vinyl, lover eg å legge ut skiva. Muligens eg må stikke til London den 25 mai, det er tross alt på bursdagen min!

GG Allin

Ka fanken kan ein sei anna enn: GALSKAP! Ikkje faen om eg higer etter eit liv som GG levde, men det er uansett fasinerande å høyre og sjå personer som gir så totalt faen. Det er dette som er deathpunk for meg, og ikkje dissa klovnane i Turboneger. Anbefaler filmen Hated som følger GG Allin og hans band Murder Junkies. Men bør ikkje sjåast når du fortærer din middag (sikkert Grandiosa), for her er det blod, spytt, avføring og piss det går i, og ja sjølsagt mengder med dop, politi, groupies og krangling og slåssing på scena. Det er musikk for scumfucks, freaksa som ikkje passa inn nokon anna plass. Det er hysterisk morsomt, og uendelig tragisk. Dette er bandet som DD Ramones skulle turnere med, han hoppa av etter ei par dager på veien. Det forteller vel det meste. GG Allin satte ein dato der han skulle gjere sjølmord på scena, han skulle skyte seg. Datoen kom, men ingenting skjedde da han satt i fengsel pga sjuke stunts på scena. Han dauda sjølsagt seinere av ei overdose. Anbefaler også boka I Was a Murder Junkie (the last days of GG Allin) skrevet av Evan Cohen som fulgte dei på turne. Det er ikkje store boka, kun 120 sider, men den er bare heilt ute, og boka The Dirt (Motley Crue) når ikkje The Murder Junkies til anklane engang.

The Ukulele Orchestra of Great Britain

Wuthering Heights er ei av mange perler fra Kate Bush. Rekner med at ho er nøgd at eit slikt orkester tolka ho. Tatt fra DVDen Anarchy in Ukulele. Greia er at dei tolker pop/rock sanger, og slike band dukker opp i ny og ne med vekslande hell. Det som skiller UOoGB fra resten er at dei har humor og sjarm på den rette måten.

Bitter som Bo Diddley....

...er jo eit nytt begrep vi kan ta i bruk. Eg digga å lese biografier av musikera, dei fleste har opplevd meir enn eitt liv, og no har eg akkurat gjort unna Living Legend (1989) av George R. White. Boka er basert på artikler fra magasin og intervju med Bo Diddley sjøl. Med andre ord får eg litt følelsen av at den var litt ensidig, for Bo har vel ikkje skylda for nøke, eller? Født i Mississippi i 1928 som Ellas Otha Bates, som vart endra til Ellas McDaniel. Han var vist ein trollmann med hendene, og var den som alle naboane ropte på om noko hadde brøte saman. Han starta tidlig å bygge sine

egne gitara, men trademarket hans vart ein rektangulær Gretsch kall "The Twang Machine". Forøvrig fann han opp mange spesial effekta for gitar som mange tok etter han. Gitaren var ikkje hans første instrument, for det var fele. Og pga den, hevda han sjøl, oppsto det berømte Bo Diddley beatet: "One and two and three and four and one and two and three and four and...". Eit beat som millioner har brukt sidan, og det er akkurat her kjernen ligger med tanke på hans bitterhet. At alle tok etter han og brukte hans beat. Han åpna døra til rocken og slapp alle igjennom, mens han sjøl endte opp med å stå igjen med å holde i håndtaket. Men sjølsagt, det er no meir enn bare det, han gjekk jo på samme smellen som så mange andre farga artista på hans tid: tapt royalties og dårlige managera. Klassisk, hæ? Han var ein ekstremt målretta og hardtarbeidande musiker, og klarte å styre unna ei fallgruve: alkohol og dop. For meg er han ein av dei første, saman med Chuck Berry, gutta som hold på når Jimi Hendrix gjekk i bleier! Under har du eit klipp der han gjer det han kan best: ROCK OUT WITH THE BEAT!

Daniel Smith

Der er mykje spenstig pop og rock der ute, men likevel langt mellom dei skivene som faktisk har 10 bra sanger, i motsetning til dei som faller saman etter 3. Og det som er enda sjeldnere er band/artister som klarer å holde på oppmerksomheta mi over fleire skiver og år. Daniel Smith er ein av dei for meg. Eg husker så sjukt godt første gangen eg høyrde hans band Danielson Famile på radio i mitt lille gule hus på Espa (du veit: E6 beste boller...). Sangane eg høyrde var Rubbernecker og Runnin To Brother, og eg kunne ikkje tru mine egne øyrer: Dette var jo akkurat slik eg vil ha det! Det er så uforutsigbart som du får pop musikk, uten å måtte leike Residents, og måten han syng på (les: falsett) er til tider veldig krevande for deg som lytter, men det han klarer gang på gang er å skape vakre korte øyblikk som setter alt rundt på plass. Dette er digg indie pop gospel! Gospel fordi han har vore gjennom ei spirituell opppvåkning, men slapp av, overhode ikkje påtrengandes som f.eks Stryper (du veit: To Hell with the Devil:)

Så kven er denne karen? Daniel Smith er fra Clarksboro, New Jersey, og hans første skive kom til som ein del av eit prosjekt på skulen: A Prayer for Every Hour (1994). Han brukte sine søsken som musikanta, trur den yngste var under 10. Ei Ok skive, men har sine store mangler på både lyd og snert. Dei kalla seg Danielson Famile, og neste skive kom ut i 1997, ein dobbel 10" kalla Tell Another Joke at the Ol Choppin Block. Denne skiva anbefaler eg deg å starte med, liker du ikkje denna, kan du bare gå tilbake til Slade samlinga di!Og det stoppa ikkje der, dei gav ut 3 skiver til, den siste i 2001. Alle vakre på sin måte. Søskena vaks til, fekk egne liv og det vart til slutt vanskelig å få organisert konserter og innspelinger. Så det resulterte i at han starta som solo artist under navnet Br. Danielson. Joda, fortsatt veldig bra, meeeen ikkje like sterkt gjennomføring når det kjem til heile skiva. Derfor var gleda stor da han lanserte sitt 3je prosjekt kalla Danielson. Dette er han saman med venner som Sufjan Stevens, Deerhoof og Half Handed Cloud. Rett og slett ei sjukt bra skive!!!!! Løp og kjøp Ships (2006) i dag! Så no driver eg bare dank og venter spent på fortsettelsen.

Danielson - Did I Step on Your Trompet


Danielson Famile - Idiot Boksen (ingen skrivefeil, han er gift med ei fra Hamar, kun 20 min fra Espa)


Danielson - Blood Book on a Half Shell

Le Loup

For ei par år sidan kom eg over ei skive kalla The Throne of the Third Heaven of the Nations Millenium General Assembly (2007, Memphis Industries) av og med Le Loup. Eit einmannsband beståande av Sam Simkoff. Sjølsagt spelt inn på soverommet. Men det høyres absolutt ikkje ut slik det bruker å være fra den delen av huset: "lo-fi 4 track recorder type of sound". Denne skiva låter gromt, banjo (som eg normalt hata), synther, loops, samples etc etc....rett og slett ei spanande og orginal skive. Ei skive eg trudde eg ikkje skulle gløyme av, til eg fann ut at dei gav ut skiva Family i fjor. Og denne gangen med band! Det er fortsatt Simkoff som er sjefen, men no har låtane rett og slett lagt på seg meir groove og spenst!

Le Loup - Forgive me

Le Loup - "Forgive Me" from hardly art on Vimeo.

Le Loup - Grows (live AON session)

AON Sessions: Le Loup, "Grow" from All Our Noise on Vimeo.

Le Loup -  We are Gods! We are Wolves! (live @ Floating Fest)

Le Loup from Boston Phoenix on Vimeo.

Songs in the key of Z

Av og til føles det godt å sette på musikk som høyres litt rart ut, men likevel har musikken ein harmoni som treffer mine strenga. Musikk som føles som eit nullpunkt. Som f.eks. Trio med Stephan Remmler i føringa (du husker kanskje: Da Da Da - ich lieb dich nicht du liebst mich nicht aha aha aha). Har sjølsagt alle skivene på vinyl! Eit anna band som eg liker er The Moon Riders, nokre kule japanera. Det var faktisk Rob Zabrecky fra Possum Dixon som tipsa meg om dei (RØLE NO!). Veit ikkje så masse om dei, da det meste står på japansk, men har klart å karra til meg 2 skiver som er til tider veldig bra. Må innrømme at det lukter Devo lang vei, men pytt no i det: "Funky papa, crazy mama, macho baby, jub jub jub up!"

The moon Riders - Jub Up Family 


Neste band ut er Suburban Lawns fra California (1978 - 1983). Dei hadde kanskje vore streite hakje det vøre for vokalisten Su Tissue. Når ho starter med sine Yoko Ono utbrudd så kan eg ikkje gjere anna enn å dra på smilebåndet. Ho er ein av dei raraste frontfigurane eg har sett på ei stund. Du veit dei som er det i form av seg sjøl, og ikkje behøver å måtte fyre av ein rakett fra ræva.

Suburban Lawns - Janitor


Neste band ut er noko heilt for seg sjøl: The Shaggs. Bandet består av søstrene Wiggin, og oppsto i New Hampshire i 1968. Etter at mora hadde drømt at ongane ville "...rise to stardom", kjøpte faren musikkutstyr og fekk dei til å øve. Dei holdt det faktisk gåandes til 1975, og musikken er vel noko av det mest antikommerse du kan komme over. Eg kan ikkje skjønne noko anna enn at musikken er eit resultat av null input. 100% orginalt!

The Shaggs - Philosophy of the world

Blues for sjela

Held på å ser Martin Scorsese presents the Blues, og eg blir rett og slett bombardert med artister som eg overhode ikkje he hørt om før, og da er det bare å sette seg ned med youtube for å sjå kva som finnes, og dei leverer som vanlig varene og gir oss tilgang på skatter som dette:

Skip James - Crow Jane (1967)


Bukka White - Aberdeen Mississippi Blues

Ej gleda mej!!!

Broken Social Scene er snart klar med si nye skive Forgiveness Rock Records!!! Her er nokre hærrlie video mashup teasera fra skiva. Dette blir stort! Enjoy!