Rock, trio, Nashville og tekstlinjer som "But I Dont Wanna Fuck You, But I Got To" så er det ikkje så fole vanskelig å bli hekta. Normalt har denne typen band blitt kjapt fortært da det i lengda blir kanskje væl lite framdrift, men disse gutta synes eg har meir å by på innan ein meget vanskelig sjanger å få dreis på. Det er nett som dei jålegutta som går for heroinrocklooken, der det ska sjå ut som dei egentlig ikkje bryr seg om korleis dei ser ut, mens sanninga er at dei bruker i snitt ei par timer forran speilet før dei får dratt ræva si ut på byen. Dei har gitt ut ei håndfull EPer, og den beste er den s/t fra 2009. Kom med debutskiva 1971 i fjor, og er i disse dager aktuelle med For The Love For The Game.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar