Eg liker alltid å ha noko skeiv/punkete/catchy/bråkete/skabbete sanger som passer perfekt til inngangen av helger stappa med fyll og faenskap, og no når The Black Lips har klart å pissa på seg sjølv (fy faen kor skuff den siste skiva var!!) er Fidlar mitt nye håp.

Sungha Jung

Sungha Jung er født i Sør Korea i 1996, og han har ein draum om å bli ein profesjonell gitarist, og med 2 skiver ute allerede med solo-gitar-fingerpickin-style så er han allerede på vei til å nå målet sitt. Eg har heile livet hatt dilla på gitarister som kan det å spele gitar (tenker da ikkje på jålebukker som Keith Richard, Pete Townshend mm), og han lille pjokken her har verden for sine føtter. Eg er mektig imprignert! Og eg blir veldig misunnelig. Dette handler ikkje bare om å øve nok (han mellom 2-3 timer per dag), men å være født med noko grunnleggande som gjer at ting fell ein meir naturlig inn.

Mac Lethal

Leonard Cohen

Old Ideas er Cohens nye skive som kjem i januar 2012, og Show Me The Place er den første singelen han har kome med sidan 2004. Vakkert!

Show Me The Place by leonardcohen

Skomakerens Hotte Skotips

Soul For Sjela er gjesteskribent hos Skomakeren, Norges beste blogg om sko av og med skomakeren Synne Kaasin. Sjekk den ut her

Brendan MacFarlane

Sam Cooke & The Soul Stirrers "Just Another Day"

Polvo - Thermal Treasure

Mi favoritt låt av Polvo fra skiva Todays Active Lifestyle. Ei fantastisk band som bruker rare stemminger på strengane på riktig måte, det må riffast så det føles som overbelastning, og ikkje dunke på rare korder og (igjen) drukne driten i reverb. Dette er musikk som eg virkelig skulle ønske eg var istand til å lage, tru meg på at ej he prøvd, men alt kom ut som Åge Samuelsen på syre. Og det vakkje særlig vakkert.

Skarnspage

Her er noko snadder til dykk som gidder å følge denne slacke kloggen. Eg deler musikk i to etter korleis eg skal oppleve musikk i heimen. Gruppe 1 er dei sangane som passer å sette på og bare la dei surre, og gruppe 2 er dei som du rett og slett må sette deg ned å høyre på. Skarnspage er ein av dei få banda hos meg som  havner i sistnevnte gruppe. Om du ikje gjer det går du glipp av heile essensen i deira musikk. Eg høyrer rykter om at dei skulle være eit energisk live band, og detta er noko eg virkelig er lysten på å sjå live. Og endelig kom dustete Rockipedia til nytte da tekst under er rappa og stappa under:

Eklektisk postpunkduo fra Moss, dannet i 1995 av Nilc Petrovic (Nils Petter Strand, gitar, født 1976) og Jon Bon Joffi (Fridthjof August Lindeman, vox og programmering, født 1976). Skarnspage, eller Kongæne av Østfold som de helst titulerte seg, vakte i starten undring i lokale kretser med sær elektropunk og obskøne opptredener.

Som en del av undergrunnsmiljøet i Moss og Sarpsborg, opererte bandet i samme sfære som Lack of Zodiac, Slingshot Idol og Smorgasbord, alle med en fot innenfor det større hardcoremiljøet på Østlandet. Bandene herfra sognet i det store og hele til den avantgardistiske punken, og Skarnspage var blant annet opptatt av amerikanske Skin Graft Records og Chicago No Wave.

Duoen spilte inn sin første kassett under navnet Los Mentalos Instabilos i 1994, i forbindelse med sykehusoppholdet til en nær venn. Harald Aid ble derimot ikke trykket i opplag. Den første demoen under navnet Skarnspage, Liten Sur Plenas, kom først året etter, samtidig som sporet ”Fra nu av herskede der gøgl” fant veien til samleplaten Mosserock - 30 år.

I 1996 kom sjutommeren Mydefodet på egen etikett, LaNuGo Records. De annonserte utgivelsen med beskrivelsen ”Frenzycore insanity! The most energetic, emotional and annoying 2-piece in history”. Senere uttalte vokalisten at de til nød gikk med på å karakterisere musikken sin som ”kvasiabstrakt, uordinær hedningcore”.

Vokalist Joffi forholdt seg strengt til et gammeldansk embetsmannsspråk i tekst og fremførelse, noe som ytterligere forsterket duoens uortodokse estetikk. Petrovic og Joffi var også kjent i Moss for å sitte hjemme og drikke vørterøl mens de trampet takten til boogierock inntil en i besetningen fikk krampe. Etter eget utsagn var dette en del av en ”... evig søken etter den ultimate hjerne/fot tilfredsstillelsen/komboen”.

I 1998 la Skarnspage og bysbarna i Smorgasbord ut på europaturné sammen. De to bandene hadde allerede spilt i Sverige og København året før, men dette var den første ekstensive utenlandsturnéen. Den ble dokumentert av Nilc Petrovic i dagbokform og trykket i den danske fanzinen JoinKao. Noen av utdragene skilte seg sterkt fra de vanligvis positive og politisk ladede fanzinedagbøkene: ”Sat. 2 may. We met one boy and one girl in Santander. The girl has very big tits and she speaks English well.”

Konsertrekken var spredt over kontinentet, med Spania som tyngdepunkt. En betydelig andel av stoppene var ved løst organiserte ungdomshus der selv beskjedne krav om vokalanlegg ikke ble innfridd.

I 1998 kom også sjutommeren L.Ø.K.O.

Etter en serie utsettelser og lengre pauser, der Nilc Petrovic blant annet vikarierte i norske JR Ewing, ga duoen ut sin langspillerdebut i 2002 på trondheimsbaserte Lilac Sky Records. Til tross for sine 19 spor varer LP-en i kun 20 minutter, mye takket være det sporadiske gjennomgangstemaet ”Liv i Finnskogen”, som er spredd ut over åtte akter. Det oppsto forvirring angående platens tittel i ulike anmeldelser. Den heter etter sigende Det beste innen musikk til nå, men dette fremkom ikke på utgivelsen, som dermed som oftest ble omtalt som selvtitulert.

På dette tidspunktet ble bandet sammenlignet med den avantgardistiske hardcorescenen i San Diego. Dette kom blant annet til uttrykk i anmeldelsen av Det beste innen musikk til nå i nettfanzinen Collective Zine. Ved siden av å påpeke at de låt bedre enn storparten av bandene på velkjente Skin Graft Records, proklamerte de: ”This is the best record I’ve ever been given to review.” Fanzineskribentene så også likhetstrekk mellom Skarnspage og band som Arab On Radar og The Locust.

Skarnspage fortsatte å opptre frem til høsten 2003, og eksisterer fortsatt som et studioprosjekt. En varslet utgivelse på østfoldetiketten Norway Rat Records har ennå ikke kommet.

Skarnspage - Stig I Båt Ved Strand


Skarnspage - Lønnsstriden År Totusinde


Skarnspage - Huldtro Hyrde

Deltahead

Utrolig synd eg aldri fekk med meg disse gutta live, for dei var visst sjukt bra. Dette er 2 kara fra Stockholm som spelar garage/blues/punk der dei trakterte bass og gitar, samt utstyrt med kvar si stortromme. Årsaken til den heftige lyden var det urgamle PA-anlegget dei slepte med seg rundt på konserter. Sjekk hønna i midten på bildet over. Bandet er oppløst, men rakk å gi ut ei skive på selskapet Peace & Junk & Drums.