Muscle Shoals Sound Studio

Jess Sah Bi & Peter One

Ay, dette er så utrolig fint! Jess og Peter kjem fra Elfenbenskysten, og har på denne utgivelsen fra 1985 kombinert Vest Afrikansk musikk med Amerikansk musikk: country, roots, 70-tallet, Creedence, Simon & Garfunkel, CSNY osv osv osv.......Har dess ikkje peiling på kva sangane handler om.

 

Pale Seas

Eg har no oppdaga at det er jo statistikker for det meste med tanke på trafikk på SoulForSjela. Og eg sjekka kva som var det mest populære kloggen eg har hatt, og det var ein med musikk av og med Pale Seas. Feiandes flott musikk som ikkje prøver alt for mykje. Når det er nevnt så ligger det nok av arbeid bak for at vi nettopp skal oppfatte den slik, håper eg iallefall. Så, nok mumling og meir musikk!

 
 

Bonnie "Prince" Billy - I See A Darkness

Denne nyinnspillinga av I See A Darkness er jo SÅ mykje bedre enn orginalen fra skiva med samme tittel. Den er å finne på EPen Now Heres My Plan og som kom ut i juli i år. Mitt inntrykk av denne skruen har jo vore litt nede, som ein sensitiv idiot. Men liker videoen veldig bra, han ser jo bare heilt konge ut, og det må jo nevnast ein kommentar på youtube: Dr Zoidberg!

Tom Jones

Jau da, eg har jo fått med meg at Tom Jones er i besittelsen av ei fantastisk stemme, men det er lite som virkelig har fenga meg pga kjipe låter med pompøse arrangement. Den einaste som klarer den balansen er Roy Orbison - The Worlds Greatest White Singer! Royeren er vel årsaken til at eg snubla over Tom på youtube, da eg var veldig nyfiken korleis han klarte å håndtere den fantastiske låta In Dreams ("a pop song who broke every rule, and won" - Bono), er det virkelig mulig å tolke den? Eg har enda ikkje hørt ein einaste cover låt av Roys sanger som eg har føretrukket framfor originalen. Tom gjorde forøvrig ein heilt OK jobb med In Dreams, det mest morsomme med snutten eg såg er jo den ulike stilen i framføring mellom dei to. Der Roy knapt nok beveger leppene drar Tom på med fullt gap og invitasjon til å telle tenner. Med tanke på uttrykket "du skal gjere unnskyld også", så er jo det Toms stil å sette alle kroppens muskler i sving for å gi oss lytterane eit ekstra gir for å vise oss at han virkelig meiner det. Det var då eg drog kjensel på ei anna låt med Tom kalla I Believe, var det samme låt som eg håpa på? Sangen er fra 1954 og er skrevet av Erwin Drake, Irvin Graham, Jimmy Shirl og Al Stilman og var ein stor hit for Frankie Lane i 1954. Dette må seiast å vera ein kvasi-religiøs sang forma som ei bønn utan å bruke alle dei forventa hellige orda. Og for ei fantastisk tolkning Tom Jones gjer av denne sangen, og det live fra eit TV show fra 1969. Eg er rett og slett solgt, og fra no av skjønner eg kva det går i, Tom. Fra 01:40 er det bare å skru opp og trykk på fullscreen.


Denne snutten var starten på nokre timer med kosing på nettet etter meir Tom Jones snadder. Må sei at det var ikkje så mykje meir av det gamle som fenga, men kva med det nye? Må sei han virkelig har lykkast med å dra ein JC, bare sjekk ut her.

Bob Marley

Må innrømmast at det er ikkje mykje eg høyrer på Bob Marley lenger, egentlig reggae generelt. Men skulle gjerne ønske at det fantes nok materiale med god nok kvalitet der han framfører sanger med kun han og ein akustisk gitar, nett som denne versjonen av den flotte sangen Comin In From The Cold. Det er bare ein ting som irriterer, og det er den derre effektronkinga.

The Everly Brothers

Kom til å tenke på eit bilde fra eg var liten, type 10 år, sittandes i trusa ved anlegget med ei Beatles skive i hånda, store monster av noke høyrelurar tredd nedover haude, på gulvet ligger badmington racket klar som gitar. Eg høyrde sjukt masse på Beatles, og det forklarer kanskje litt kvifor eg er ein sucker for harmonier og fleirsang, og tenker da ikkje på den derre OOOO & AAAAAinga til Beach Boys, for den får meg bare til å kjede meg. Så tanken om det bildet fekk meg til å spinne videre på at min mor hadde gitt meg ein gamal MC som visst nok skulle være den første musikken eg sjølv hadde spart til, og det var ein samle MC med The Everly Brothers med dei i svart/kvitt i front med rød bakgrunn. Sitter og høyrer på den no, og det er godt mulig det var her det starta. Under er gutta i topp form i eit TV show fra 1964, og ripper igjennom den utrolig fengandes sangen Gone, Gone, Gone fra skiva med samme navn (1964). Sangen er sjølvsagt skreve av brødrene Don og Phil Everly. Du kjenner den nok igjen.

The Legend Of Bo Diddley

Dette har vore ein bra dag, sjølv om eg har måtte søtte inne på denne deilige høstdagen og jobba, men det er egentlig ikkje så farlig når ein så kjem over skatter som dette. Eg kan bare ikkje skjønne at eg ikkje har bompa bort i denne promo filmen av Bo Diddley fra 1966 før no. Håper den ein dag kjem ut i forbedra kvalitet. Det er jo skuff kor lite nytt / forbedra materiale fra Bo Diddley som har kome etter han gjekk bort. Heldigvis er det no mulig å skaffe skiver som Beach Party på CD, men eg håper det om ikkje lenge blir satt saman ein dokumentar om hans fantastiske liv.

Lee Fields & The Expressions

16 november.
 
Lee Fields & The Expressions - Still Hanging On from Yours Truly on Vimeo.

Tame Impala

19 oktober.

Freddie "The Canonball Texan" King

Freddie King (1934 - 1976) var ein av The Three Kings, og eg foretrekker han glatt forran Albert og BB. Det er bare å sjekke ut live skiva hans fra Ann Arbor Blues Festival (1969). Her er ein fin snutt fra Travis County Jail kor han underholder dei innsatte.

Dr Hook & The Medicine Show

OK, no er det kanskje ikkje så masse pga. musikken eg lar meg sjarmere av disse gutta. Men eg klarer bare ikkje å la være å smile når eg ser footage av disse gutta fra når dei var på topp på 70-tallet. Eg har 2 DVD med live konserter som er bare utrolig morsomme, gutta er så jævla høge, overbrisne, glad i livet og dønn useriøse. Men eg har alltid digga stemmene til Ray Sawyer (han med sjørøverlappen) og Dennis Locorriere. Her er gutta på ein eller annan flyplass og drar igjennom Life Aint Easy, og kom ikkje og sei at det skorter på innlevelse, bare sjekk ut Ray.

Keith Moon

Du har kanskje lurt på korleis Keith Moon gjorde det på skulen? Sjekk kommentar om korleis han gjorde det i Art:)

Bo Diddley

Det kan aldri bli for masse Bo, slik er det bare. Akkurat no sitter eg og høyrer på ein bootleg som kom ut på 70 tallet og som går under tittelen Spring Weekend 1959, og eg som trudde at Beach Party var det ultimate av råskap!! Alltid fett å høyre live opptak av Bo, og for deg som vart nyfiken er det bare å komme deg på nettet så får du nok høyrt kva dette egentlig dreier seg om. Eller du kan sjekke ut den korte men flotte snutten under fra eit eller anna TV show.

01.10.12: Give Me A Break, fra TV-showet Shindig fra 18 august 1965. I tillegg spelte han også You Cant Judge A Book By Its Cover.

Sommerferien er visst over

Jævla til mas då! Jaudå eg veit det er folk som følger denne kloggen fast fra både inn og utland. Lite høyrer eg fra dykk utanom når dykk synes eg har hatt for lang ferie, eller prøver å tipse meg om dritt musikk. Erru ikkje nøgd kan du dynke deg bak og finne deg ein annan plass som får deg til å høyre heime. OK?

Så var det sommeren som sklei forbi, og eg må innrømme at eg har vore i ekstra godt humør stort sette heile ferien. For fyrste gang har eg hygga meg massos på Øyafestivalen, Charles Bradley og Sudan Dudan var årsaken til akkurat det (+ eit artistpass fra SD). Men ikkje nok med det, for det som virkelig gjorde susen var Bøgrend Autofest, ein festival som mjukar meg opp og gir meg store smil same kor eg snur meg. Dette er festivalen eg virkelig kan slappe heilt av med. Ingen trengsel, ingen kø, ein festival som faktisk gir meg nytt vennskap med geniale følk som er like fasinert av dette stedet som meg. OK, så er eg ikkje heilt subjektiv, men dette er faktisk min favoritt festival. Erru dritt lei dei store broiler festivalane med 0,4 til kr. 70, ei brus for kr. 40, og der det som oftast er iallefall 3000 for mange pipete tenåringer, så er det bare å legge turen innom ein nedlagt bensinstasjon i Bøgrend i tjukkaste Telemark. Det er Havresekken som står bak festivalen, så du veit at det er alltid artister som du vil få med deg, alltid!!! glimrande lyd, max 450 gjester per dag, eget øll kalla Oljesøl (+ snadder som Nøgne Ø ++), hjorteburger, heimestappa pølser +++ samt at du er omgitt av folk som faktisk bryr seg om deg. Og eg digger at det faktisk bare er 1 scene! Eg overnatta i eit nedlagt grendahus for kr. 500 fra torsdag til søndag, der vertskapet var innom kvar dag for å sjekke om det stod bra til med oss. Forøvrig var det første som møtte meg ei stor skål med kondomer og masse tørkepapir. Rekner med lokalfølket har lest om at på festival kan det blitt mykje av det meste. Og morgon stellet tok vi sjølvsagt i Vinjevatn, som har ei halvøy beståandes av den diggaste sanden du kan tenke deg (noko ala Aya Napa tidlig 80-tallet). Eg er frelst, og eg skal aldri gå glipp av ein Bøgrend Autofest igjen, som eg gjorde i 2011. Og artister sei du? Kva med Blåmann Blåmann, Odd Nordstoga, Pete Berry and the Shake Set, Katzenjammer, Amund Maarud, for bare å nevne nokre få høgdepunkta. Det er vanskelig å beskrive den følelsen Bøgrend gir meg, eg trur kanskje Andy Kaufman er inne på det.

Alabama Shakes

Eg lengter etter å få sett Alabama Shakes i levande live. Synes det er rart at ingen i Norge har fått foten og har hatt lyst til å presentere dei på ein elle annan festival, for det er jo virkelig da dei er på sitt beste. Bare sjekk den offisielle videoen til Hold On, som sjølvsagt er gjort live og ekte.

You See Me Laughing

Har fått heilt dilla på denne dokumentaren om hill country bluesmenn som har holdt musikken sin levandes via små juke-joints i Mississippi. Er du opptatt av blues, så har du ikkje noko anna valg ann at denne må sjåast! Du finner den under fordelt over 4 snutter. Vi snakker Jr Kimbrough, T-Model Ford, DL Burnside ++++ mange fleire.

Little Boxes

Denne lille tassen av ein sang har vore ein favoritt sidan eg såg nokre sesonger av Weeds før det daua av og pissa på seg sjølv. Little Boxes var introsangen, og det som eg likte var at det ofte var nye variasjoner av ulike artister. Heilt fram til no har det vore Devendra Banhart sin versjon fra skiva Song Of America (2007) som har vore min favoritt. Hans versjon er ein seig skakk laidback variant der han har strekt den til rundt 4 minutter. Sangen er ein original av Malvina Reynolds fra 1962 (forøvrig ein hit for Pete Seeger i 1963). Ho var ein protest sanger som fekk inspirasjon til denne sangen da ho kjørte gjennom Daly City (Ca) og måtte få ut sin frustrasjon fra alle dei monotone forstadane som bestod av identiske hus pakka på rekke og rad. Begrepet "Ticky - tacky*" er mynta på dei dårlige byggemateriala som vart benytta for å holde kostnaden nede. Forøvrig kan det også nevnast at Malvina Reynolds står bak hitten Morningtown Ride med The Seekers. Uansett, min nye favoritt av Little Boxes er det bandet Walk Off The Earth som står bak. Dette er eit indie band fra Ontario (Canada) som starta opp i 2006. Dette bandet herja på youtube i nokre år der dei er kjent for å lage lo-fi videoer med cover av kjente og egne sanger posta på youtube. Dei har fått ein stor fanskare, og dei har hatt ingen hjelp fra booking følk og masete management. Siste nytt er at det viser seg at det lønner seg å stå på, for dei er visst signert med Colombian Records. Bare så synd at det dei er best på er å lage deilige tolkninger av kjente sanger, original materiale er dess ikkje verdt å nevne. Sjekk ut videoen, den er perfekt til ein sang som LIttle Boxes. Sjekk gjerne ut bakomvideoen for korleis det heile vart til.

* : sleazy or shoddy material used especially in the construction of look-alike tract houses.

Sommerferie!!

Jau, då e tida komen for friaktiviteter, med andre ord så er det ingenting som skjer på denne kloggen i juli. Tilbake medio august. Siste snutt ut før ferien er den legendariske scena mellom to legender med gigant egoer: Chuck Berry vs. Keith Richards. Må atter sei det: Keith er jo kul katt, men dess ein kjip gitarist. Klippet er henta fra dokumentaren Hail! Hail! RocknRoll.

William Bell - I Forgot To Be Your Lover

The Memories

Anbefaler deira s/t debut album (MC + LP) som no er ute på Burger Records. Denne kamerat gjengen deler bolig og har spelt inn ei digg vimsete popskive på loftet. Anbefalast på det heitaste!!

The Memories - Higher by BurgerRecords

Natural Child

 

Rock, trio, Nashville og tekstlinjer som "But I Dont Wanna Fuck You, But I Got To" så er det ikkje så fole vanskelig å bli hekta. Normalt har denne typen band blitt kjapt fortært da det i lengda blir kanskje væl lite framdrift, men disse gutta synes eg har meir å by på innan ein meget vanskelig sjanger å få dreis på. Det er nett som dei jålegutta som går for heroinrocklooken, der det ska sjå ut som dei egentlig ikkje bryr seg om korleis dei ser ut, mens sanninga er at dei bruker i snitt ei par timer forran speilet før dei får dratt ræva si ut på byen. Dei har gitt ut ei håndfull EPer, og den beste er den s/t fra 2009. Kom med debutskiva 1971 i fjor, og er i disse dager aktuelle med For The Love For The Game.

Shame Walkin - Natural Child 

 
  
Cougar - Natural Child 

  

The Brooklyn Organ Synth Orchestra - Tubular Bells

Kjenner du igjen sangen? Eg hadde ikkje nubbis, det er uansett ein kjip film i ein kjip sjanger om du da ikkje er type 10 år gamal og du er heime åleine. Men det er ikkje sangen elelr filmen som er det viktige, det er alle dei feite vintage instrumenta som blir håndtert av 22 jenter fra ulike band i NYC. Snutten er filma i Joe McGintys Carousel Studio, Brooklyn. Følgande utstyr blir benytta: Hammond M3 Organ Fender Rhodes Oberheim Xpander Dave Smith Instruments Poly Evolver Keyboard Steinway Upright Grand Piano RMI Keyboard Computer Jenco Celeste Baldwin Electric Harpsichord Bebot Magical Musical Thing Thingamagoop Hohner Clavinet D6 Casio CZ-101 Wurlitzer Electric Piano Conn Electric Band ARP 2600 ARP Omni Suzuki Omnichord Yamaha CS-01 Yamaha TX802 Vox Continental Fender Starmaster Farfisa Combo Compact Buzzing Bee Optigan Stylophone Toy Piano 360 Systems Digital Keyboard Hammond Synthesizer Gibson Clavioline Moog Little Phatty MiniMoog Mellotron Mass-Rowe Vibrachime

Beck

Erre fortsatt hippt å digge Beck, ell?

Earth Girl Helen Brown

 

Dette er bare så vansinigt stili, og eg klarer ikkje å slutte å høyre på dette. Ang. historia om Helen Brown, så er det kanskje like greit å klippe fra presseskrivet:

“Helen Brown was born in Vancouver, Canada, but raised in an Athens, Georgia-based religious cult, and was blinded in one eye from a childhood baseball injury. As an adult, she dropped out of Evergreen and traveled the country for a while as a nomadic psychedelic folksinger, before forming her first band One Eyed Tramps. For years, she lived alone in a mountaintop in southern Alaska, where she befriended a Cherokee Shaman (later revealed as a fake) who encouraged her to pursue a frustrating academic career. Rampant drug use, frequent fainting on stage, and occasional self-inflicted knife wounds on stage led to more interest in her stage antics than her music. However, a few sides did emerge in the late ’90s (recording dates unknown), which feature a unique mix of country, girl group, R&B, and ghoulishness. Crude and amateurish at best, these recordings are appreciated for their sincerity and intensity of feeling.”

Vart du litt gira no?? Eg vart iallefall det, for var det mulig at dette ikkje hadde dukka opp før? Og det var for godt til å være sant og fra 90-tallet. Bakgrunnen for det heile heiter Sonny Smith, du kjenner han kanskje fra band som Sonny & The Sunsets? Slapp heilt av, eg skal posta noko fra dei ein anna gang, uansett, Sonny satte seg føre å komme opp med 100 fiktive band navn, få 100 artista til å lage cover, lage og spele inn 200 sanger saman med gode venner og gi dei ut på 100 7 tommera!! Og sjølvsagt gjekk han for sjangera fra ulike 10 år. Så dette er eit splitter nytt prosjekt, og skiva med Earth Girl Helen Brown kom ut i april i år. Alt dette fra ein mann som hevder han har problem å strukturerer seg og få avslutta prosjekter. For eit sjukt fett prosjekt, og sangane blir etterkvart mulig å få skaffa på samleskiver. 

Girl Of My Dreams - Earth Girl Helen Brown 

Trio

Fantastisk! Endelig har eg fått sett ein heil live konsert av mine tyske favoritter Trio. Atter ein gang så er det youtube som bringer meg glede, eg har prøvd i så mange år på ulike tyske fan sider å få bytta/kjøpt til meg heile live konserter, men dei fleste var jo så jævla sære! Men det er gløymd, no har eg denne snutten, som eg sikkert har sett 5 ganger allerede! Konserten er fra Hamburg Markthalle, februar 1982.

RIP Celso Chavez

Fann akkurat ut at ein av mine helter fra 90-tallet har takka for seg, kun 44 år. Han var med å starte opp Possum Dixon i starten av 90- tallet. Eg plukka opp det s/t debut albumet i 1994, og det var ei skive som hang ved meg i mange år, og var absolutt med på å forme meg og mitt. Eit av dei få banda eg har gødda og spele cover av. Sangane deira kan oppfattast som enkle, men for meg er dei bare effektive. Bandet vart starta saman med Rob Zabrecky i LA, og fekk etterkvart kontrakt med Interscope og gav ut 3 album. 2 av dei første skivene er solide, men siste skiva New Sheets (1998) vart trasha av ein håplaus Rick Ocasek. Dødsårsak var komplikasjoner etter eit langt liv med misbruk.  Tidligere klogg.

 

Caveman

Deira debut skive CoCo Beware har så langt blitt spelt 57 ganger i min heim, og det er lenge sidan eg har kome over ei skive der (nesten) samtlige sanger sitter. Sangen Vampirer kunne dei jaggu meg ha gjøymt vekk, den er så sjitti at den har ingen betydning. Kan bare ikkje skjønne at disse gutta ikkje er like store som Coldplay, og på lik linje med Alabama Shakes så er dei knapt nevnt i Norge. Kjem sikkert på Øya Festivalen neste år, om dei då ikkje har stappa agendaen med sine greatest hits flashback.

 

Bombino

Harlem Shakes

Dykk har vel skjønt at detta bandet er ein av mine absolutte favoritter når det kjem til det utdaterte begrepet indie. Så herved lanserer eg eit nytt: FLAIRPOP. Med andre ord musikk stikk i strid med Kukk Nilsens uttalelse om at alt ikkje behøver å være fancy. Det eg forventer er at musikken skal by på seg sjølv, og at den alltid skal søke etter kva som ligger rundt neste sving og kartet som viser vei skal sjølvsagt være stappa med detaljer. Pop.

Junior Kimbrough

David Junior Kimbrough (Mississippi, 1930 - 1988) har dette skreve på sin gravstein: the beginning and end of all music! Eg skjønner ikkje den heilt ut, men eg veit det er noko stort, og det er ikkje vanskelig å få med seg om du er villig til å la deg hypnotisere. For det er slik hans egen spelestil blir beskreve, og uten at eg skal rote det til med min uskulerte bakgrunn så beskriver wikipedia det best: In the late 1950s he began playing in his own style, which made use of mid-tempo rhythms and a steady drone he played with his thumb on the bass strings of his guitar. This style would later be cited as a prime example of regional north hill country blues.[3] His music is characterized by the tricky syncopations between his droning bass strings and his mid-range melodies. His soloing style has been described as modal and features languorous runs in the mid and upper register. The result was described by music critic Robert Palmer as "hypnotic". In solo and ensemble settings it is often polyrhythmic, which links it explicitly to the music of Africa. Fellow North Mississippi bluesman and former Kimbrough bassist Eric Deaton has suggested similarities between Junior Kimbrough's music and Malian bluesman Ali Farka Touré's.

Nada Surf - Where Is My Mind

Det måtte sjølvsagt ein cover til for at Nada Surf skulle komme opp med noko eg skulle like.

The Felice Brothers

Normalt så blir eg raskt litt rastlaus når eg vandrer i detta landskapet, men har absolutt nokre favoritter, og da kjem ein ikkje unna The Band for min del. Det har tatt meg lang tid før deira musikk satt hos meg, og det var først da eg kom over deira opptreden med Bob Dylan i Royal Albert Hall (1966) eg skjønte at dei har det. Dei spelar rett og slett veldig tøft, og veit og gi rom til sangen. Og for dykk som kjenner skivene ut og inn, så anbefaler eg dykk å sjekke ut bootlegen fra Philidelphia Academy Of Music (1969) da eg illefall tykkjer at nokre av sangane har ein edge som ikkje kjem fram på skivene. Og det er her The Felice Brothers kjem inn, for dei minner meg kraftigt om The Band, men har mykje som eg savner fra gamle gutta. The Felice Brothers (2006) består av brødrene Ian (vokal, gitar, piano) og James (orgel, vokal, piano) Felice, Christmas Clapton, Greg Farley (fele) og Dave Turbeville (trommer), og dei starta opp med å spele på NYC subways, og har dei siste åra turnert store deler av USA. Gutta har ei håndfull med utgivelser bak seg, deira siste skive Celebration, Florida kom ut i 2011.

Flight Of The Conchords

For ein glimrande serie, og denne snutten er min favoritt. Den får meg til å flire kvar jævla gang eg ser den. Murray Hewitt (Rhys Darby) er jo noko for seg sjølv. Og deira tolkning av Scarborough Fair er fantastisk, skulle gjerne hatt heile versjonen.

Living Things - Fake It Baby, Fake It (La Dame Nature)

The Clean

Det har ei lang stund sidan eg sist høyrde på sanger av dette bandet, vi snakker 1997-1998, men da gjekk den på repeat. Feigt nok var mitt første møte via ei samleskive, men hey, det er egentlig det einaste valget om du har hørt skivene. Rekker liksom ikkje heilt opp. Skiva Compilation var redninga når eg hadde gått dritt lei Slanted & Enchanted. Skjønner ikkje heilt kvifor det stoppa, for dette er jo fortsatt duggfriskt! Ei riktig referanse i disse sjitti reverbgaragecomboesfromhippieshitburninhelltider. Vi snakker digg indie rock fra Dunedin. For 30 år sidan! Hit the streets , boyos!

The Rebelles

Ay, dette er jo utrolig skranglat. For eit konsept: ei skokk med jenter, band som gir det dei kan, mine favoritt sanger i ei meir småpønka innpakning, og det med eit jente kor!! ho ho, mulig eg må få dei over til mitt 40 årslag! eller....det må eg nesten regne litt på...dei holder jo til i Australia...

Cat Power - Dark End Of The Street

Field Recordings Of Hawaiian Slack Key

Første klogg i dag er nøke eg har fått dilla på den siste uke: slack key. Det er Hawaiian versjon av gitarspel med åpen kord, og dette er virkelig soul for sjela. Disse opptaka er fra 70-tallet, men eg har ikkje oversikt over kva sangane heiter eller kven som framfører dei. Ikkje så farlig, for det er egentlig bare å lene seg tilbake å slappe heilt av.

King Krule

Luther Ingram

Luther Ingram (1937 - 07) er kanskje ikkje eit navn du høyrer bli nevnt ofte, men eg er sikker på du har hørt hans monster hot (If Loving You Is Wrong) I Dont Want To Be Right fra 1972. Av og til føles det trygt å også høyre på dei meir klassiske soul sangane, og denne live versjonen, muligens fra Wattstax, er perfekt for meg. Glimrande lyd!

Heartless Bastards

Forelskelse ved første lydtrykk, Erika Wennerstroms stemme er så full av spor fra god smak, av den typen som gjer det verdt å høyre på sjølv om eg i utgangspunktet skulle vøre skeptisk. Garage band fra Cincinnati......du veit.......løkhauda i Black Keys som eg las dei vart samanlikna med....skjønner..? Derfor var det utrolig digg når Parted Ways kom skliandes ut av høgtalerane, smooth som faen, streit på den måten at det er ingen vits i å gjere det til noko arbeid, kvifor skulle dei det? Dei har jo Erika! Dei har så langt gitt ut 4 skiver, den første i 2005 og den siste akkurat ute no: Arrow. Dei 3 første skivene har eit meir klassiskt rocke trio uttrykk, og der er nok av feite sanger på alle skivene, men kvar for seg litt enkle?? Den siste skiva Arrow har eit meir detaljert lydbilde, og ein meir slack western feel over heile skiva. Etter å ha hørt den var min første tanke at dette er skiva Neil Young aldri kjem til å lage, men betyr det nøke?

Hanatarash

Precious Bryant

Eg har tidligere skreve om skiva Fire In My Bones, ei fantastisk skive med gamal gospel. Og det var på denna skiva eg først høyrde Precious Bryant (04.01.48, Talbot County, Georgia) med sangen When The Saints Go Marching In, kva kan eg sei anna enn at ho setter følelser i sving. Eg veit ikkje så mykje om ho utenom dei to soloskivene Fool Me Good (2002) og The Truth (2005) og at ho spela Piedmont fingerstyle.
 
When The Saints Go Marching In - Precious Bryant

Nina Simone

Når det kjem til artister som Bob Dylan og Leonard Cohen så har eg stort sett alltid foretrøkke original versjonane framfor dei tolka. Men det skjer, og soundtracket til filmen Im Not There er eit godt døme på det, og ikkje minst denne fantastiske versjonen av Suzanne med Nina Simone.

The Vondelles - Hey Girl Youve Changed

Veit ikkje ein skjit om detta bandet, men denna sangen her er jo bare så utrolig smittandes, får meg til å smile når denne pomper ut på anlegget og bandet kicker inn på 00:08. Og eit stort pluss for at det vanskelig å få det meir skranglat.

Night Beats

Det føles kanskje som det begynner å flyte over av denna typen skrangle orkester: skakkegitarer, vintage utstyr, reverb, flegmatisk attityd. Men denna trioen fra Seattle har det lille ekstra synes no eg, deira styrke er at dei høyres ut som eit resultat fra ein heftig orgie mellom Creedence Clearwater og 13th Floor Elevators.

Suicide

MIR er plassen når eg skal læpse og kun slappe heilt av, men det må leggast til at eg ofte lar meg forstyrre av DJ kvelder der trykkbølger med dritt blir spredd til mine hårrørs celler. Og DJens promillenivå er proporsjonal med volumet, med andre ord: jævla unødvendig. Uansett, eg satt no å skrangla på min faste plass, det var fredag og eg har lagt bak meg ei meget produktiv uke på jobben, som igjen var årsaken til at eg kan rangle byen med god samvittighet. Så da kom den første SMS av mange den kvelden, fra ei kjerring eg trudde var meg forbi, med masse gnål om den eine og det andre, så om det ikkje var nok dukka ei anna kjerring opp på MIR som eg ikkje har sett på minst 10 år, og som eg overhode ikkje hadde noko behov for å åformellepreikemed, og det var da eg tenkte: så, det er ein slik dag i kveld. Det var da det skjedde, med masse volum, fyrste gangen eg høyrde Suicide med sangen Cheree. Det gav meg ein følelse av lettelse, det var bare å pakke saman å komme seg videre. Når det gjelder musikken så har eg alltid vore ein sucker for ting som starter og holder det gåandes med eit enkelt orgeltema som ligger i bunnen og binder det heile saman. Dette samanlikner eg med det beste fra Trio. Utrolig at dette er fra 1977, fantastisk lydbilde. Eg skjønner ikkje dei som går for eit klinisk sterilt kaldt lydbilde, som Fred "Tiny" Ball og og wannabe Rune Larsen speedfreaklookalike Zetlitz. Suicide var visst starten på heile røkla med Soft Cell, Erasure osv osv....

King Charles

Det har vore ei stund sidan eg har hørt noko fra den kanten. Eg har funne ut at eg foretrekker hans små live sessions med kun han og ein gitar. Studio versjonane av sangane har ofte eit småkjipt drag over seg, skulle ønske han kunne holde det meir ekte enn å dra på med unødige detaljer, og ved mangel på noko anna prøve å fikse det med fjong lyd. Her er Mr. Cool sin versjon av Impending Doom fra Songs From The Shed Sessions. Sjekk ein tidligere klogg for meir lyd med bevegande bilder.

Algiers

Har endelig fått Blood 7" i posten! Eg er jo glad i soul og gospel, og få detta kombinert med eit meir moderande uttrykk gjer meg varm i kroppen. Eg gleder meg til fortsettelsen!

Algiers

Er du på nettet og flipper gjennom det eine jævla dritt bandet etter det andre heilt til du får utvikla tunnelsyn, så blir ein av og til kraftig blenda når ein endelig kjem over noko som føles friskt og nytt ut. Algiers er eit slikt band. Dei kjem ut med ein 7" på Double Phantom. Min favoritt er B-sida med sangen Black Eunuch. Dette er bandets beskrivele av sangen: "..gurgles with the tension of punk gospel impotence, billowing to bursting before succumbing to an Axelrod/Greenwood orchestral relent."

Stikk hit og sjekk dei ut!!!!

Campfires

Det første eg fall for var den deilige skakke lyden, detta er jo lo-fi pop psykodelia! Mannen bak heiter Jeff Walls (Portland), og han er ute med ny MC kalla Slaughter Tropes. Stikk hit og sjekk ut fleire sanger og utgivelser.

Pale Seas

Av ein eller anna grunn så minner dette bandet meg om Movietone, kanskje mest pga. at dei gir meg ein nerve som dei fleste andre gitarsubbande banda eg kjem over misser på. Dette er for øyblikket favoritt sangane mine når eg blir lei meg når eg finn ut at det er tomt for øll i kjøleren. Eg synes dette er veldig fin pop musikk. Musikk som er perfekt å slenge seg på sofaen for å fordøye dagens middag.
Følg lenka og sjekk ut 3 nydelige sanger:
Pale Seas - Places to Haunt

Garnet Mimms

Garnet Mimms (1933) har eg alltid syntes har vore litt soft for min smak, men denna live versjonen av As Long As I Have You er jo det masse trøkk i. Bandet som er med på opptaket er fra Skotland og heiter The Senate. Dei var hans faste band på turne på 60-tallet. Garnet Mimms er fortsatt aktiv og kom ut med gospel skiva Is Anybody Out There? i 2007. Forøvrig kan eg legge til at den søkka big time!

Sjarmige barn

Korleis i huleste heite kan nokon kalle dette "creepy as hell"??? Fordi det er fra Nord Korea? Eg synes dette er super sjarmigt, og dei er jo plenty med talent. Det einaste snåle eg kan sjå er at dei burde kanskje ha spelt på 3/4 gitarer.

Brushy One String

Han er sjølvsagt The King Of One String, og han har tydeligvis fått seg sin eigen dokumentar som eg skal sjekke ut. Eg er rett og slett nyfiken om han klarer å holde detta spanande gjennom ein heil dokumentar, kva trur du?

Botswana

Har kome over nokre kanaler på Youtube som poster hærlig musikk fra Botswana. Her får du uvanlig spelestil, sure og skakke gitarer som mangler strenger og nokre kids fra The Marimba Band Of North Side Primary School Gabarone.

Blues favoritter

Har hatt dilla på feite blues låter dei siste ukene, og da snakkar vi ikkje om Maarud Chips Blues, og eg tenkte det passa med å poste nokre av dei på denne memetisk ekspressive kloggen SoulForSjela. Skiva My Guitar Wants To Kill Your Mama er den beste samleskiva med blues eg har kome over på ei god stund. Det var den som introduserte meg til Sly Williams og den skarpe låta I Believe In A Woman. Når eg så skulle grave for å finne meir gull, så var det kun sangen Boot Hill som dukka opp. Og det var det. Det viser seg at Sly Williams sannsynligvis er eit pseudonym som vart benytta da artisten var under kontrakt med eit anna selskap. Det er faktisk ingen som heilt veit kven det er, men forslag på nettet er Jesse Allen eller Clarence Samuels. Sangen har ein av mine absolutte favoritt gitar soloer!!

I Believe In A Woman - Sly Williams

Lonnie Mack (1941, USA) er ein av dei få blues gutta som eg har sett som tyr til Flying V gitar. Han har ein spelestil med fart og snert i plukkinga si, også er det ikkje så vanskelig å høyre at han sper på med litt rocknroll, han var jo tross alt ein av dei som drog blues-rock toget og gjorde det til ein sjanger. Forøvrig var han ein av dei første som starta med å bruke whammy arma aktivt (sjekk ut låta Wham fra 1963). Eg digger lyden på sangen Baby Whats Wrong, masse reverb der trommene høyres ut som dei står langt unna i ein stor sal. Også må det nevnast at soulgruppa Gigi & The Charmaines er med på vokal, og da kan det faen meg ikkje gå gæli her i gården! Kan forøvrig legge til at Lonnie Mack har vore studio musiker for blant andre The Doors, James Brown, Freddie King og Stevie Ray Vaughan.

Baby Whats Wrong - Lonnie Mack m/ Gigi & The Charmaines

Elmore James (1918 - 1963, USA) er jo kjent som kongen av slide gitar, og han gjekk elektrisk tidlig og var kjent for å dra på når han spela opp til fest. Bakgrunne for hans lydbilde oppstod da han returnerte fra andre verdenskrig (der han var med på å invadere Guam) og fekk seg jobb i ei elektrosjappe. Han plukka deler og satte dei saman, og saman med 2 stk. DÀrmond mikker plassert litt uvanlig så fekk han sin sound. No representerer kanskje ikkje sangen Shake Your Moneymaker hans slide skills, men det er min favoritt låt med denne karen. Han strauk med i 1963 pga. hjerte trøbbel.






Shake Your Moneymaker - Elmore James

Magic Sam (1937 - 1969, USA) sin musikk veit eg svært lite om, men etter å ha kome over detta live klippet så må eg bare få heve meg rundt å sjekke ut kva anna han har å by på, for den gitarlyden han har er sjuuukt heftig: EAT SHIT AND DIE JACK WHITE! Opptaket er fra ein blues festival i 1969.

Otis Rush (1935, USA) har den beste versjonen av I Cant Quit You Baby (da snakker vi orginalen, ok?), og på detta live opptaket fra 1966 så klarere eg ikkje å la vær å smile når han drar i gang med WWWWWEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELLLLLLLL .......Forøvrig er det alltid fett å sjå links gitarista som ikkje tok seg bryet med å strenge om (gjelder sjølvsagt ikkje for Kukk Nilsen og The Boppers).

Johnny Jenkins

Johnny Jenkins (1939 - 2006, Macon, Georgia) var ein gitarist og showman med ein vill spelestil. Han influerte bl.a. Jimi Hendrix som såg Johnny Jenkins live når han var på besøk hos sin tante i Macon. Seinare brukte Hendrix mange av Jenkins triks (som f.eks. å spele på gitaren bak haudet) i sine egne opptredner. Johnny Jenkins var bandleder i The Pinetoppers, og han ansatte Otis Redding som vokalist etter å ha sett han i ein talent konkurranse. Jenkins var mannne som lærte Otis Redding betydningen av timing og rytme mellom vokal og bandet, og korleis ein skulle engasjere og styre publikum. Johnny Jenkins fekk studio tid hos Stax, og Otis var med som sjåfør og roadie. Men ting gjekk ikkje etter planen, og og Jenkins braut av session og pakka saman utstyret. Det var då Otis Redding fekk masa seg til å få synge ein sang som han hadde laga, sangen var These Arms Of Mine. Steve Cropper kicka på sangen og den vart spelt inn i den resterende studio tida til Jenkins. Og dette var sjølvsagt starten på Big Os fantastiske karriere. Otis ville gjerne ha med Jenkins med i sitt band når han turnerte, men pga. Jenkins flyskrekk så vart dette aldri noko av. Selv om han hadde ein liten hit med instrumental låten Spunky i 1964 så skjedde det svært lite rundt Jenkins. Det har vært hevda at Jenkins var ein bitter mann på denne tida. Han sjølv hevder at han er den einaste som forteller sannheita om Reddings turneliv som bestod av festing og horer. Noko som ikkje står i stil med det strigla bildet som har blitt bygd opp av Redding etter hans død. Eg for min del trur på Jenkins.  Det var ikkje før Reddings død i 1967 at Phil Walden (deira felles manager) starta å arbeide med eit comeback for Jenkins. Det resulterte i skiva Ton Ton Macoute! fra 1970 på Capricorn Records, ei skive som bl.a. Duane Allman deltok på. Det skjedde ikkje noko meir før i 1996 da han gjorde enda eit comeback med skiva Blessed Blues.

Leaving Trunk

O.V. Wright

Southern soul er jo mi greie, og Overton Vertis Wright (1939-1980) er ein av dei få artistane som gav ut soul skiver på 70-tallet som eg digger (det var noko som skjedde med lydbildet på denne tida som eg ikkje klarer å nyte heilt ut). Han starta sjølvsagt som så mange andre med å synge i gospel grupper, og han fronta The Harmony Echoes (som også James Carr var ein del av!!!). OV Wright fekk sin første hit som soloartist med sangen Thats How Strong My Love Is i 1964, ein sang som har blitt covra utallige ganger, bl.a. av Otis Redding og snylterane i Rolling Stones. Desverre så var han glad i å dope seg, og pga. dette så starta helsa å skrante mot slutten av 70-tallet, og han døde i 1980 kun 41 år gamal. Muligensdu har hørt spor av hans musikk da hans sangar ofte har blitt sampla av bl.a. Wu Tang Clan og Ghostface Killah.

Ace Of Spade


Gone For Good


Id Rather Be Blind, Crippled And Crazy

Don Covay

Don Covays musikk har vore rundt meg nokre år, men det er først dei siste månadane at eg har starta å høyre på heile skiver og at han har blitt ein av mine nye favoritter. Don Covay har mange likhetstrekk med karriera til Arthur Alexander: levd rastløse liv, vore innom mange ulike plateselskap, var låtskrivere og skreiv klassikera som har blitt covra av kjente band og artister som Rolling Stones, og som aldri fekk den annerkjennelsen dei fortjente på den tida dei var aktive.
Don Covay (1938, South Carolina) karriere starta i 1957 da han deltok på Little Richards Revue. Sjølv om han aldri slo igjennom i åra som kom så hadde han hits med sanger han skreiv bl.a. for Solomon Burke og Chubby Checker. Det var ikkje før i 1964 ting begynte å skje når han signerte for Rosemart og satte saman gruppa Goodtimers. Da fekk han ein hit med sangen Mercy Mercy. Forøvrig må det nevnast at ein da ukjent gitarist med navnet Jimi Hendrix deltok på innspelinga. Kontrakta med Rosemart vart kjøpt opp av Atlantic, og i denne perioden hadde han ei rekke R&B og pop hits, bl.a. See Saw som er skreve saman med Steve Cropper og spelt inn hos Stax. Don Covay er fortsatt aktiv, og kom med si siste skive Super Bad i 2009. Mi favoritt skive er House Of Blue Lights (1969) som han gjorde saman med The Jefferson Lemon Blues Band, og som inneholder den seige låta The House Of Blue Lights, part 1.

Mercy Mercy


House Of Blue Lights, part 1


Cant Fight It Baby

Dead Kennedys - California Über Alles (12" Plastic Toys Remix)

Eg er vel den som er mest overraska over å like dette. Plastic Toys er 2 italienera (produsent og musiker) som har ein felles interesse for "music & pussy". Sjekk ut fleire av deira remixer på Soundcloud.

Django Django

Beklager virkelig for at det har vøre litt avstand mellom nye innslag på denne kloggen, har starta i ny jobb og eg har vore meget opptatt. Men no har det løsna litt så da skal eg muligens love litt tettere innslag. Og først ut i dag er bandet Django Django, 4 kara fra Edinburgh som veit kva som trengs for å skille seg ut. Dette føles veldig friskt, men eg har så langt bare hørt 1 låt, men skiva er underveis. Jamie Fullerton (NME) legger lista høgt: It’s a dream of the psychedelic tropics, a heady explosion of colours, an album that takes what it means to be ‘in an indie band’ and gives it a good shake. Time to pay a visit. Deira s/t debut album kom ut 30 januar 2012.

Fred Åkerström

Liker følelsen av å sitte å glo på ein favoritt serie når det popper opp ein sang som passer perfekt til stemninga, og kjenne på kroppen at den er med. Dette skjedde meg i går når eg satt og såg på Dag med Atle Antonsen: Fred Åkerström med sangen Jag Ger Dig Min Morgon. Sangen er fra skiva Två Tungor (1972) (jepp, det er fra Inger Hagerups dikt), og det kan også nevnast at skiva vart til med hjelp fra Lillebjørn Pille Nilsen og Finn No Kalvik. Dette er vist nok Åkerströms mest kjente sang, da er det jo litt kjipt at han ikkje skreiv den, men bare satte svensk tekst på den. Orginalen er med Tom Paxtons: I Give You The Morning.

The Hunches (2002-2008) stammer fra Portland, Oregon, og spelar noko dei sjølve definerer som garage punk. Det første som slo meg var den utrolig heftige lyden, ting er i konstant endring og gir meg assosiasjoner om bølger. Eg har aldri hørt noko band som låter som dette. Dei skal vist nok ha vøre influert av Stooges, Velvet Underground og Jesus & Mary Chain, og eg vil no gjerne få putta på Polvo, US Maple, Swell Maps og Titus Andronicus som band som eg høyrer langt der inne. Dei gav ut 3 skiver, så langt har eg bare fått skaffa meg skiva Exit Dreams (In The Red Records / 2008)

Marc Bolan

Ein fin BBC dokumentar om Marc Bolans liv (1947-77).

Sister Rosetta Tharpe

Sister Rosetta Tharpe (1915 - 1973) er bare så jævla kewl! Ho hadde si storhetstid på 30 og 40-tallet der ho blanda spirituelle tekster med rocknroll komp, og ho har i ettertid blitt kalla "the original soul sister". Dette er dama som hadde større balla en Sam Cooke som var livredd for å bli utstøtt for å krysse over til pop folket. Det er egentlig ikkje så mykje meir å sei, for Du bør høyre meir ved å skaffe deg The Original Soul Sister (disc 1-4) så har du det du trenger når verden går til helvete. Er det greit, ell?

Clues

Morro, eg kom akkurat over ein video med dette fine indie orkesteret fra Montreal (sjølvsagt) som eg hadde dilla på i 2009 når dei kom med den s/t debut skiva på Constellation Records. Årsaken til at eg starta å høyre på Clues er Alden Penner (som starta Clues saman med Brendan Reed) som var ein sjefane i bandet Unicorns (2000 - 2009) og som gav ut 3 flotte skiver. Sidan 2002 har eg følgt alt det Alden Penner har rota rundt med, og når han hærjer i indie/lo-fi-land så har han aldri skuffa meg.

Clues "Haarp" from Constellation Records on Vimeo.

Remember Severed Head - Clues

Denne skiva med Raw + Rare + Otherworldly African-American Gospel (1944 - 2007) er satt saman av Mike McGonigal, og det tar litt tid å få absorbert da det er snakk om 80 sanger fordelt på 3 skiver. Denne samlinga med nesten 4 timer med hidden gems består hovedsakelig av sanger som aldri har vore tilgjengelig på CD (eller andre moderande format), og sangane er hovedsakelig fra før andre verdenskrig. Eg må innrømme det er jaggu meg mykje som er drit på denne skiva, og nokre sanger som er så sjukt ute at eg skjønner ikkje bæret og ein del sanger som har så sjabby lyd at det er låkt å høyre på. MEN med tanke på antallet med sanger så er der sjølvsagt nok av godbiter. Lyden fra denne tida har alltid fascinert meg, og eg trur kjærleiken for den starta da eg ramla over The Carter Family da eg bodde i Arendal og kjeda vette av meg.

Nobody Knows - Robert Brown & The Sons Of The South


I Made A Vow To The Lord - Rev. Steward & Family


I Love The Lord - Clear Creek Missionary Baptist Church Congregation